«ORD, TALL. LYS»

Tekst for scene skrevet av elever ved Bjerke videregående skole til skoleforestillinga «Rødt, hvitt og vårt». Teksten(e) ble skrevet på skrivekurs med Fredrik Høyer, som har satt sammen teksten.

Skuespiller A:

Jeg husker ikke mye fra barndommen min. Jeg husker å se meg i speilet og innse at jeg ikke ser ut som elevene i klassen. At jeg ikke ser ut som mine egne søsken. Søstera mi har lys hud. Lysere hud og store lyse krøller som når ned til hennes skuldre. Hun er en rose.

Skuespiller B:

Kvelden er mørk og noen synes den er skummel. Noen liker kvelden andre liker den ikke. På kvelden er det vanskelig å se hverandre i mørket, men det er vel bra for de som ikke liker å bli sett. Å bli sett er det ikke alle som liker noen liker ikke dette i det hel tatt. Andre liker det godt. Det er bare sånn vi er. Vi er veldig forskjellige. Om kvelden er det ofte skummelt for noen å gå ut. Det er noe foreldrene våre vil aller helst at vi skal unngå. For på kvelden kan det virke som at det er ingen regler. Og man er tryggest.

Skuespiller C:

Jeg ble født i Vennesla. Det er en liten kommune i Kristiansand. 10 000 innbyggere. 9 999 norske familier. En kurdisk familie. Da jeg gikk på barnehage var jeg den eneste med mørkt hår. Var en halvveis afro. Alle var blonde. Alle sammen. Jeg lå aldri merke til dette. Det gjorde ikke de andre barna heller. Til en av barna kom borti meg og elsker at jeg hadde krøllete hår. Jeg hadde aldri tenkt på at krøllete hår var pent. Siden alle hadde rett hår, men i det øyeblikket var jeg stolt over mitt mørke krøllete hår.

Skuespiller A:

Det er mange som bruker ordet «Abd» fra arabisk til å beskrive mennesker med mørkere hud. Da jeg var 5 hørte jeg broren min kalle meg det for første gang. Som om jeg ikke var en av dem. De var så vakre alle sammen. De var roser. Hele familien min. Ordet ble gjentatt om og om igjen. Familien min var roser. Jeg var ugress. Ikke velkommen.

Skuespiller D:

Jeg blir ikke sett. I hvert fall ikke om nettene. Helt usynlig er jeg. Jeg føler egentlig jeg vil legge meg i snøen og skrike «se på meg» og «her er jeg», men det nytter ikke. Idet jeg ikke får puste hører jeg en vond setning som gjentas i hodet mitt. Like ord, samme setning, gang på gang. Seks ord.

Skuespiller C:

I nabolaget var det 9 barn med en annen bakgrunn og kun en nordmann. Jeg prøvde å bli venn med de fra en annen bakgrunn. Jeg var for norsk for dem. Gikk til nordmannen. Var ikke norsk nok. Ville i det minste passe inn i en gruppe systemet har lagt satt i landet. Så i det øyeblikket. Forandret jeg dialekten min. I det øyeblikket. Rettet jeg håret mitt.

Skuespiller D:

Da jeg var 5 min unna huset, var de like bak meg. Da jeg hørte stillheten ble jeg redd fordi det ble for stille. Da jeg snudde meg, så jeg 3 armer svinge rett mot meg og jeg faller. De begynner å slå og begynner å få meg ned i bakken.

Skuespiller A:

Jeg lærte hva ordet egentlig betyde. «Abd». Det betyr «slave» på arabisk. Min hudfarge og mitt hår gjør meg ikke mer enn det. En slave. Slave til normene deres. Rosene blomstrer hver dag. Annerledes. Uvelkommen. Uønsket. Jeg er ikke som dem. Jeg vil aldri bli en rose. Jeg vil aldri passe inn i hagen. Jeg er ugress i deres rosehage.

Skuespiller B:

Kvelden er lang. Og mørk. Mystisk. Men den gir også litt lys. Noen lager vi. Som stolper. Noen er allerede der. Som stjerner. Stjerner. Noen sier at stjerner er vår i mørket. Eller at det er tomt. Men om kvelden, når natta kommer, bryr jeg meg ikke. Folk kan tro det de tror.

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.

at USA vil flytte sin ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem

mens Kvirinius var landshøvding

anerkjente som Israels hovedstad.

og gjorde derfor en stor endring i USAs håndtering av situasjonen i Midt-Østen.

fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem,

sammenstøt og protester i nærheten av de områdene kontrollert av Israel nær Vestbredden og på grensen til Gaza

for det var ikke husrom for dem.

i en situasjon som ytterligere forverret seg i Øst-Ghouta

utenfor Syrias hovedstad Damaskus

Nesten 12 prosent av barn under fem år i det beleirede området av akutt underernæring

Minst 39 mennesker i luftangrep mot en fangeleir drevet av opprørere i Jemen

kurdiske stillinger i Irak

slaver på auksjon i Tripoli

noen gjetere der i nærheten var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin.

overveldet av redsel.

alvorlig bekymret

Flere hundre illsinte unge palestinske menn kastet steiner med slynge mot politiet

Politiet svarte med å avfyre steinharde gummikuler og store mengder tåregass. På høydene rundt sletten der kampene utspilte seg, sto israelske snikskyttere.

Luften rev i nesen og svidde i øynene. Mange dekket ansiktet med skjerf og løp i ly mellom hver runde med tåregass. Ambulansene rykket inn med jevne mellomrom

Men engelen sa til dem: «Frykt ikke!

Se,

Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare

og Herrens herlighet lyste om dem.

mer forpliktet nå enn noensinne til å oppnå fred i Midtøsten. Og vi er trolig nærmere målet enn noen gang før

fremdeles sterkt bundet til ønsket om en fredsavtale, som skal bli en fantastisk avtale for både israelerne og palestinerne

Dette er bare en anerkjennelse av virkeligheten

Vi kan ikke løse våre problemer med de samme feilaktige antagelsene og gjenta de samme feilaktige strategiene som tidligere

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen

det lille barnet i krybben

dette barnet

tok vare på alt som ble sagt,

alt de hadde hørt og sett

og grunnet på det i sitt hjerte

(Sendt på Salongen i P2 den 24. desember 2017. Kan høres her.)

BRAND ET DRAMATISK DIGT AF HENRIK IBSEN KJØBENHAVN FORLAGT AF DEN GYLDENDALSKE BOGHANDEL (F. HEGEL) THIELES BOGTRYKKERI 1866 BRAND De handlende BRAND HANS MODER EJNAR, en Maler AGNES FOGDEN DOKTOREN PROVSTEN KLOKKEREN SKOLEMESTEREN GERD EN BONDE HANS HALVVOXNE SØN EN ANDEN BONDE EN KVINDE EN ANDEN KVINDE en SKRIVERKARL PRESTER og EMBEDSMÆND ALMUE, MÆND, KVINDER og BØRN FRISTEREN I ØDEMARKEN DE USYNLIGES KOR EN RØST Handlingen foregaar i vor Tid, dels i dels omkring en Fjordbyggd paa Vestkysten af Norge. FØRSTE HANDLING Oppe i Sneen paa Fjeldvidderne. Taagen ligger tætt og tung; det er Regnvejr og halvmørkt. Brand, (sortklædt, med Stav og Skræppe, kravler sig frem vestover). En Bonde og hans halvvoxne Søn, (som har slaaet Følge med, er noget bagefter). BONDEN raaber efter Brand Hej, Fremmedkarl, far ej saa fort! Hvor er du? BRAND Her! BONDEN Du gaar dig bort! Nu tykkner Skodden slig, at knappt en ser saa langt, som Staven rækker – SØNNEN Faer, her er Spriker! BONDEN Her er Sprækker! BRAND Og hvert et Vejspor har vi tabt. BONDEN skriger Stands, Mand! Guds bittre –! Her er Bræen Skral som en Skorpe! Tramp ej Sneen! BRAND lyttende Jeg hører Duren af en Foss. BONDEN En Bækk har hulet sig indunder; her er et Dyb, som ingen bunder; – det sluger baade dig og os! BRAND Frem maa jeg, som jeg før har sagt. BONDEN Det evner ingen Mandemagt. Kjend; – her er Grunden hul og sprød – Stands, Mand! Det gjælder Liv og Død! BRAND Jeg maa; jeg gaar en Stormands Bud. BONDEN Hvad heder han? BRAND Han heder Gud.

Du
Bli med UT eller?
Jeg har ikke vært sånn skikkelig UTE
på sånn 5 år, jeg!

Eller no’!
keen på å stikke UT nå, –
Ut

bare gi faen? Og…

Hei du.
Vi skal ikke dra UT da?
det er jo der det skjer,

Skjønner du eller?

Vi drar heller bare UT?
Vi kan ikke være her,
eller
vi kan jo det, men
vi drar

ut?
til byen, ut
til et utested,
ut
alle andre steder
enn her
er jo ute, jeg mener
til sentrum da!
til dit *det skjer*?!

Hei.
Du, jeg
vi bare gjør det?
stikker ut
og bare
har det gøy,
Hør da:
Vi stikker ut? Ut
til vi blir fulle
ut
og bare
tyller i oss øl
bare innhyller oss i tryllestøv
og bare hyller oss sjøl
i et sølvguttenehyl av fyllebrøl,
seriøst, vi bare gjør –
vi stikker UT
til vi ikke føler trynet mer
til syreregn
til alt det våte
til nysgjerrige rotter
til veltete søppelbokser
til vorset vi går forbi
til alt som går i oppløsning
til vi dropper syra alt oppløses i,
til vi går rundt og deklamerer jævla stuntpoesi
til stillheten brytes
til det indre ytres
til alt dette skitne og grimey drittet as,
det blir jo så legende-episk

Hvis vi
Du:
vi bare gjør det?!
Nå? Hæ?
Vi stikker UT???

til byen, vet du
til babbservietter som flyr som svevende tepper
og hører
stemmene letter
i køer med taxisjåfører
byduer
uteliggere
til vi føler noe! MER liksom
og digger det!
til brødre som står og krangler;
jentegjengen som prøver seg på allsanger;
til Nattas Forførere
og kjærlighetens hobbymetalldetektoramatører som prøver å lytte til hjertet
mens de søker med pikken
depper på McDonalds
etter ny kveld uten funn
døvblinde sjekker hun bak kassa;
ikke så sjukt rasta jazza opp gutta som kjøper hasj og longs til nach
som står på St. Olavs plass og fyrer opp lighteren
som en lightsaber gassa opp med PLASMA as
og bare lyser opp natta

asså,
du tror jeg kødder, men jeg mener det helt seriøst, når jeg sier det:
Vi må jo ut
til de Store Følelsene
Vi må jo UT!?
Vi må jo videre?!
Og bare ofre

oss selv
til Dansen?
til blomster?
til lønn?
til hassel?
til bassen bare bænger snur hele verden opp-ned
til asfalten sjangler
der folk går rundt og rangler og ler
i overflater så blanke at man kan se sin egen manglende sjel,
og bare FEIRE, be
til pæretreet
til gress
til Festen
til karen som sender «hva skjer» til eksen sin, foran 7-eleven-disken /som seff skjønner at den teksten bare spør om hun vil sex med han,
til dem som drømmer om en Supermann
men bare møter X-men
til pirattaxien
til folk på fortauet som koser hals og danser på roser i komatosedans i en nevrosekrans
til vi svever/
/lever
/eleverer
/leveler opp XP’en
til Menneskeheten!
til hvem-som-helst
bare elske hverandre
ELSKE HVERANDRE:
som om vi testa positivt på klamydia
– sammen!

Hæ?
DIGG UTE NÅ DA?!
Ikke sant
Vi må UT!

til Skien,
Kristiansand,
til midnattssol i Nord-Norge
til Solli, Lapsetorvet
og re-lapse
til vi besynger hymner!
til bønnestengler
grønne himler
til gatelysa
utlyser fatwaen
over blasse lux fra Luna
bare bli bura inne
be dørvakta sende en faktura
fordi vi er så fucka tura
at vi ikke får sagt «hurra»
over hvor mongoglade
for å lovprise til Fortuna,
til en evig sol
til etanol
til Væren
til teknosfæren
til hele verden blir en metafor
for meta for
å ta med vår egen magefølelse som rettesnor
UT dit hvor nordlys polskifter det moralske kompasset snurrer oss rundt

Vi må jo UT?

til søndagen
beklager oss som en hvalsang
/bare gå rundt og fuckings skrike ut Drømmelands nasjonalsang
og rope og banne
/mer forbanna enn Saruman og faen meg Minister Farrakhan i samme karen
i en Ode
til gata as
til feromoner!
re:generasjoner
til barneran
til avstand
til fjorder
tetrahedroner
til skyer i horisonten
/som ligger der isklare som vann
der verden gråter
/og hver regndråpe
er farlig og sann
dit Color Line båter gynger som vanlig i havn
bare spise sopp som om vi vokste opp i Marioland!
helt til morgendagen gryr, håpe
det går an å lage noe av den
mens himmelen over oss våker
og måkeskriker en Marion Ravn-svanesang

at vi må UT! faen

og sverge i solnedgang
til skytshelgener for Helga
bedyrer kjærlighet
til damer
helt vanlige fyrer
til offere
til martyrer
til grisefine gudinner på parfymer velsigna av Mnemosyne
og helt på trynet Adonis’er
som står og pisser på sykkelstiene
til de med drikke med på byene
til de med nykter mine
til dimetyltryptaminet inni tykktarma dine
bare psyker trynet
til de som sitter på bygårdstak og bivåner binære stjerner soloppgangstigeopp
som to løvetannbarn av nektariner
til alle som griner/ orgasmehyler nå /som smiler
til alt som er
/som fantes
til alt som skal bli
til Lemuria, til Muu
til Atlantis
til Syden, til Mosul, til Sudan
til Saturn,
til Andromeda
/Pleiadene
/galaksen starter
bare én centimeter over bakken, as
og Melkeveien begynner faen meg inni oss

Vi må faen meg ut!

På plassen med halvkuleblomsterfontena utafor Nationaltheatret står den Pikachu’en som av og til står midt på plassen og driver og danser til en slags japansk eller koreansk tyggisanime-pop som spilles av på en gammel kassettspiller. Første gang jeg så det trodde jeg at det var en kunstperformance, bare på grunn av det morbide og vulgære i hele greia, for på plakaten bak pengepungen og den dansende, gule monstersvære tivolibamsemannen i kostymedrakten som danser med tegneseriefingrene hevet i glede, står det at sønnen hans i hjemlandet er dødssyk av kreft og trenger hjelp til å skaffe livsviktige medisiner. Om det er sant, finnes det ikke noe tristere i hele Universet og alle Multivers gjennom alle tider. Men i dag skjer det noe mer, noe annet. For i bakgrunnen av k-popen pleier det å ligge et musikalsk underlag i form av sigøynerjazzstorbandet med sax og trompet og den kontrabassen som har gule gjennomsiktige plaststrenger, med en helt rått overraskende bra lyd. I dag sitter de på den sedvanlige plassen utenfor t-banen i østgående retning. De spiller Michael. All I wanna say is that they don’t really care about us. Jeg lurer på om trompetisten mener noe med det? Men det er verken Pikachu eller jazzromfolkbandgutta som er grunnen til det yrende folkelivet på plassen, der Røde Kors-selgere pleier å stå, eller en annen ideell organisasjon. Det er de kinesiske aktivistene som melder om overgrep fra kinesiske myndigheter i form av tvungen organdonasjon. Jeg ser an og planlegger ruta mi gjennom plassen, ser meg ut den slalåmløypa som sannsynligvis vil gi meg minst bryderi og bother. Den ene kineseren, ei veldig pen jente, ser meg og gir meg en pamflett. Jeg tar den, rekker ikke å pønske ut en måte å ikke ta den imot. Mens jeg prøver å se ut som jeg ikke kommer til å kaste den med en gang i tilfelle hun ser etter meg, ikke at jeg skal det, men i tilfelle hun skulle tro det, for jeg tar pamfletten i farta og mumler bare noe idet jeg går forbi henne, bretter heftet i to og legger den i bukselomma. Kanskje jeg leser den etterpå. Så går jeg for å kjøpe sushi. Vegetar. En gang så jeg ei lita jente som sto og så på den Pikachuen og ikke turte å gå bort for å gi penger. Jeg fikk den sære følelsen av kjærlighet og varm omtanke blandet med sterk skam og sorg som jeg får når jeg ser noen komme med total og uforbeholden uskyld og ektehet i verden. Som den gangen de gamle folka, de pensjonistene, gikk bort til skranken på McDonalds og takket for maten. Jeg ble skrekkslagen og fylt med den samme ømheten som om Jesus selv helte flytende lys i hjertet mitt. For her satt jeg og hadde dette distanserte og selvhatende forholdet til maten jeg spiste: Jeg så på maten som dritt og spiste den som dritt, hatet meg selv for å spise dritt, selv om jeg elsket drittmat. Så kom disse og var så fine, disse skikkelige og gamle menneskene, rett og slett viste meg hvor tåpelig og syntetisk jeg selv var, helt ned til røttene av min eksistens på jorda. Litt sånn var det med denne lille jenta med briller. Jeg elsket henne og hatet meg selv samtidig: hun greide å se fargene og lyset i Pokémon-drakta. Jeg så bare et nøye utplukka sett med lysegrå fordommer. Verden er større, tenkte jeg, den er stadig mer, alltid mer, alltid i det blivende og mer og mer enn det idet jeg tror jeg har begrepet det og den. Større enn den tanken også; selv den var bare famling, for verden var alltid enda mer enn dét også. Mens jeg satte over spenn på nettbanken på mobilen, for Master’n var maxa og Visa-kortet var mista, bestemte jeg meg for å derfor lese pamfletten mens jeg ventet. Det sto at en religiøs gruppe som het Falun Gong (eller noe), som visstnok var en gruppe mediterende buddhist-aktige folk, systematisk ble og blir forfulgt i Kina. Ikke bare forfulgt, men internert i camps og drept for organene sine. Fy faen, tenkte jeg, hvis bare litt av dette var sant, var det helt drøyt. For det var min første innskytelse, som det alltid er, skepsis. Hvis det ikke passer inn med mitt verdensbilde, tviler jeg på det som ljug. Kilden her var jo tross alt folk som delte ut shit på gata. Men hva hvis det var sant? Hva hvis verden var sånn, at vi lever i en virkelighet hvor sannheten blir konstant undertrykt? Det slo meg plutselig at sjansen for at vi levde i en verden av ljug, statistisk sett måtte være høyere enn sjansen for at vi levde i en verden som var nogenlunde sann og stemte overens med hva jeg trodde om den. Verden var alltid større. Også større enn fortellinga mi om den. Jeg kjøpte ekstra soya, kosta 10 spenn. Det irriterte meg litt, for dama bak kassa kommenterte liksom noe kort om at jeg ville ha mer soyasaus, liksom «ja, du liker soya? Digger soyaen din?», som om hun var en slags topptrent sushi-mesterkokk fra Hokkaido rett fra seks år på sushilinja best i kullet sitt, når både jeg og hun visste så sjukt godt at hun var vietnamesisk og at sushien hun laget i beste fall var overprisa og at dette uansett var vegetar, ris og plain sesamfrø og avokado, akkurat som om jeg var en slags nordisk huleboer som ikke forsto hennes sushikunst og liksom burde og skulle egentlig nyte avokadoens og den revne gulrotas subtile smaksnyanser uten å dynke den i soya, som jo nordmenn gjør. Jeg angret på at jeg ikke hadde lagt igjen pamfletten med organdonasjon-innhøsting i Kina. Jeg hadde vurdert det, nemlig. Men i tilfelle de ikke var vietnamesiske, men kinesere, noe jeg imidlertid fant usannsynlig, ville jeg ikke offende dem ved å legge igjen anti-kinesisk propaganda som takk for maten. Jeg går istedet forbi Rådhusplassen, og tenker på hvilken vei verden går, som er mye av de samme tankene jeg tenkte i hele fjor; på den kunstinstallasjonen med doene borti her, like ved Stortinget. Det er tre av dem, en hvit, en rød og en blå, og på dem står det «liberté», «egalité» og «fraternité». Er meninga med dette verket å kommentere at vi hele tiden pisser på disse verdiene? Faen, den franske revolusjonens farger er jo fargene i vårt flagg. Og idet jeg tenker den tanken, i samme øyeblikk, ser jeg tre ballonger fly oppover fra bakkeplan på Karl Johan. Et raskt blikk: Forsikringsselskapet If deler tilfeldigvis ut røde og hvite og blå ballonger akkurat nå, i dag, her, og akkurat nå, når jeg tenker tanken og står her og ser denne veien, løsner det tre stykker, én i hver farge, en rød og hvit og blå ballong som en dråpe fra hver farge i flagget og troen på opplysningestanken og menneskerettighetene fra en ballongbukett eller fra noens hånd, flyr oppover. Jeg stanser og ser på. Det er symbolsk, bare nå. Så skjer det guddommelige: Ballongene, som tydeligvis henger sammen i en tråd, flyr oppover og oppover og oppover mot bygningen hvor Hanske-Hallén har butikk på hjørnet. På toppen av bygningen er en hvit flaggstang. Og der hekter de seg, ballongene. På toppen av flaggstanga også, der flagget skulle ha vært. De klovner seg rundt gulltuppen og blir hengende der, mens folk rundt meg frekventerer forbi og jeg står og ser på det. Shit. Finnes det en høyere mening i alt? Jeg tar ikke bilde. Ingen kommer til å tro meg uansett.

RØDGRØNN BLÅ-BLÅMANDAG

(Publisert i kronikken Elvelangs i Dagsavisen Fremtiden 12. september 2017)

 

I forkant av dette valget tok jeg hele fem (5!) valgomater på internett. Resultatene ble sånn omtrent det samme hver gang. Men bare på én av disse fikk jeg et spørsmål jeg skulle svare på fra 1 «helt uenig» til 7 «helt enig». Jeg grunnet over det i nesten to måneder:

«Folk bør arbeide hardt for å komme seg opp og frem ved egen innsats uten å regne med hjelp fra andre»

Jeg satte 3. For selv om jo, ja, burde man ikke hjelpe hverandre og sånne ting? så var jeg jo forsåvidt enig i at jo, man bør arbeide hardt, og den greia der.

Faktisk rørte dette spørsmålet ved selve kjernen i mitt syn på hele det politiske system og samfunnet. Det er ubalansert: Flertall og mindretall og rødt og blått og høyre og venstre og «på vippen» og «skjevfordeling». På den ene siden har man de blåøyde og idealistiske altruistene; på den andre siden kjølig usentimental realisme og individets rett foran fellesskapet.

For det var her jeg sto i forkant av valget, i min venstre-het (ikke partiet Venstre, som jeg forøvrig mener er et tøysete navn og folk som i meget stor grad bør vurdere et navnebytte): Var det kanskje sant, dét høyresidefolk kan antyde, at venstreside-røde romantikere som meg selv manglet et såkalt realistisk syn på verden?

Når dette jeg nå skriver på går i trykken, vet man (i hvert fall sånn omtrentlig) hvordan Stortingsvalget 2017 har gått.

For cirka ett år siden våknet jeg til et valgsjokk, da den rare kombinasjon av underdog og eiendomsmogul Donald Trump ble valgt til USAs president.

Hvorfor var det sjokkerende? Jo, presidentvalgets rystende avgrunn mellom hva jeg trodde kom til å skje – at Hillary ledet klart og kom til å ro det i land – og hva som faktisk skjedde. Hva som var og hadde vært virkeligheten hele tida, kræsjlandet inn i mitt barnlige glassmalerivindu av verden.

Både som forfatter og kunstinteressert, samt litteratur- og TV-serieentusiast er jeg naturligvis interessert i hvordan fiksjon og virkelighet hører sammen. Ikke på grunn av litteraturen, men på grunn av verden: Vi lever i en tid hvor det som det er viktigere å være en god forteller enn en briljant forsker. Hvor det som er sant, ikke alltid – faktisk svært sjelden – er det samme som hva vi blir fortalt. Dette er en grunnproblemstilling politisk sett, i mine øyne: Vi velger ikke nødvendigvis den som har rett, men den som overbeviser oss best.

Denne innsikten fikk jeg ironisk nok fra HBO Nordic, fra TV-serien The Jinx (2015). Dette er en dokumentarserie på fire episoder om hvordan en uhyre rik psykopat med ødipuskompleks fra en av New Yorks eiendomsmogulfamilier slipper unna rettsstaten fordi han er rik og mektig. (Og det er ikke Trump, det er altså flere av dem. NB! Spoilers følger:)

Vi er i en rettsal i sørstatene. Denne mannen, Robert Durst, har skutt og drept og partert (!) en mann, dumpet liket i havet og løyet om det etterpå. Advokatene hans får han dømt uskyldig og frifunnet. De greier å overbevise juryen om at mannen parterte et lik i selvforsvar!

Det jeg skjønte av denne serien (som i seg selv også var nettopp en fortelling) var at disse advokatene først og fremst var historiefortellere, sykt dyktige sådan, som skapte sin egen virkelighet ved å dreie på ord.

Og det er her spørsmålet fra valgomaten kommer inn. Det som plager meg med det overnevnte spørsmålet, er ikke hvorvidt man bør jobbe hardt. Det er den siste delen av spørsmålet. At man «ikke burde regne med hjelp fra andre.»

For hvis man er uenig i det, og mener at folk ikke bør stå alene og ikke motta hjelp fra andre, er man urealistisk?

Kanskje, hvis vi betrakter oss selv i lys av samfunnet slik det er innrettet. Helt åpenbart nei, ikke i det hele tatt, hvis man ser «realistisk» på hva det innebærer å være menneske.

For ingen klarer seg vel uten hjelp fra andre? Verden er hard, men én ting er sikkert, at man aldri er alene om nettopp dét. Vi er kanskje ensomme, men aldri isolerte. Faktisk er det helt motsatt: Vi er fullstendig avhengige av hverandre og lever i samhørighet med alt rundt oss.

Vi mennesker er totalt hjelpesløse og må takle omgivelsene sammen. Sånn er det!

Sånn er det. Vi blir født hjelpesløse, og vi er hjelpesløse når vi blir gamle og dør. Vi trenger hjelp hele tida. Hvorfor skulle vi stått alene uten å få hjelp i livet, i mellomtida? Ingen på jorda, ikke engang Trump eller Dalai Lama – og kanskje minst av alle dem – kan takle omgivelsene alene. Det er et dypt, dypt urealistisk syn på verden.

Vi innretter samfunnet på en slik måte at de helt grunnleggende menneskelige faktorer ikke lenger synes realistiske, fordi de bryter med det realismen i samfunnet vi har konstruert. For eksempel ble De Grønne (som forsåvidt også bør bytte navn!) kalt «urealistiske» av Høyre og Arbeiderpartiet i valgkampen når de mente at man bør fase ut olja. Og det med rette, for vi behøver jo penger, vi trenger biler – sånn er det! Samfunnet er innretta slik og noe annet er urealistisk. Men samtidig er det egentlig også høyst (og kanskje mer!) reellt at økt oljeforbruk nå og i framtida kan og vil føre til katastrofe.

Men det kan jo hende jeg bare forteller meg selv disse tingene. Eller vrir og vender på ord, jeg som alle andre. Uansett hvordan valget går.

Gatepoesikube, skisse/kladd:

«ANDRE SI DET»

 

Side B og D (*Tekst lasercutta i cortenstål*):

«SELV OM DU IKKE KLARER Å FORKLARE ELLER SI HØYT ELLER FINNE DET RIKTIGE ORDET/ ER DET IKKE HVA DU HAR Å SI SOM BETYR NOE, MEN AT DU SIER NOE»

 

Side A (*Tekst under luker/vippefelt*):

JEG MENER INGENTING VIKTIG
ORDENE ER SIGGRØYK UTEN BUNN
HVER SETNING BARE UOVERSIKTLIG
BOBLEPLAST INNI EN KONFLIKTSKY
HELIUMSTEMMER I LUFTA ENESTE MUNN

 

Side C (*Tekst under luker/vippefelt*):

DET JEG SIER VIL BARE AT
ALTSÅ TING BLIR PÅ EN MÅTE
ALLTID ORD MEN NEI KANSKJE IKKE DU
NOE AV DETTE STÅR LIKSOM HER
HELT BORT FRA ALT SKULLE
ØNSKE VI SKJØNTE HVERANDRE TOTALT


Høyde på hver luke: 15 cm
ca. 5 cm bokstaver

 

Under finnes et opptak med den første ordentlige konserten med prosjektet Bendik Baksaas + Fredrik Høyer på Riksteatret 6. september 2017.

Dette var også første gang vi viste fram noe som helst fra den snart ett halvt år inn-i-det og kontinuerlige prosessen med poesi- og musikkprosjektet Hortensia. Lenge sia, i en offentlig setting. Og det var bare andre gang at jeg, Bendik og Daniel Mahal, dataprogrammerer og visualsartist, hadde en gig sammen.

Både diktet og visuals var datagenerert.

Det var litt «sjis», som man sier i Drammen («sjis» = lett angst, sterk nervøsitet), men det gikk kjempefint! Mini-konserten var nemlig ikke bare første gang vi viste frem noe fra Hortensia. Lenge sia. Opptredenen var også første gang i hele min karriere som poet jeg opptrådde nesten uten å si noe som helst. Første gang jeg brukte Ableton Live for å fremføre tekst.

Hortensia. Lenge sia er et kunstprosjekt og et litterært prosjekt, hvor poesi datagenereres av et program vi har skrevet. Først skriver jeg masse tekst, hvor målet er over én million ord. Deretter fôrer vi det inn i programmet. På den måten, ved hjelp av algoritmer, lærer vi programmet å skrive. Dette er noe vi holder på å utvikle, en kontinuerlig kunsterisk prosess som inneholder både tekst og musikk og programutvikling.

Diktet vi fremførte, «1999», er basert på et datasett bestående av 60.000 ord med stream-of-conciousness jeg har skrevet på i et halvt år, nå. Per nå tror jeg ikke vi har nok input – seksti tusen ord er ikke så veldig mye i denne sammenhengen, bare litt mer enn en liten roman, kanskje – til at den ikke får ut tekst hvor det er høy feilmargin og jeg måtte redigere en god del. Men språket som kommer ut som output blir per nå veldig artig, nesten norrønt-aktig i uttrykket. Dét synes jeg er veldig fint, og uventa, siden det er skrevet på en så hypermoderne måte.

Dette var altså den første smakebiten fra prosjektet, fremført på et arrangement på Riksteateret i regi av Kulturtanken. Etterpå var vi slitne og supergira på å jobbe videre med dette. Diktet kan du lese under.

 

(Utdrag fra generert tekst 2.9.2017 med datasett per 60.000 ord)

I 1999

syklet vi nedover Gamle Kongevei
jeg kjend sommerlykt, hørt sykkeldekklyden
himmelfarga gul

det vara
bare i et øyeblikk
men det virka som
alt gikk i sunn-stykker mens

jeg leika med hvordan man ikke hørte sykkelvinden rett fram til sia, du veit den i øret mitt når du snur på hue
i leve
klys utforglede
i fartsretninga

vi sykla i
andeflokk
og det var som alle pixlr i lydbilder ikke hadde dritt med hverandre å gjørra
alle tider i
et punkt
når skilt og biler blokker årstider
i går, går,
gikk meg forbi

I 1999,

når saltvannet brakk fjorden bak skogen og kirken.
når vi sykler nedover Gamle Kongevei
Jeg blyr helt ikke med å skjønke.
Og du,
jeg ikke ikke du hadde jeg?
Hvorfor jeg prøve. Sammen i mot
den parkerte bilen blomsterbutikken vi styrte rakt på
når Bendik Knudsen Øy sykla jeg satt bakpå
uten å bry meg om at bakbremsen funka
idet hele tatt
lukka øya hørte sykkelvinden
i det det
hørte
ble fortalt
eller
hvordan alt

Jeg tro den måte på eller vi går jeg måta den og bare en undertid som brorfor aten den knilom. En fråklighet av barster ennhele endeeset ville ødenbakt. Den er annen lover, eller grust.

Jeg rødt
var, eller ikke i turens den i Blim på,
men du husker jeg,
slik bare innes i Drammen.
Det vært
meg.
Jeg kunne dens hjert.
Jeg lys seide og vinten bå hans ikke var idellen mine litt over, men det er en kjærlige. Jeg stord, uterfor, solom: og hvem å andre som fannjord, Borgfert rett.

I 1999,

sier utennett, som jeg skal måtørm fremdeles og sett enn av den min aldfinestyske, og jeg vil frykten å Freups, rundideen grunna sperpen der.

I ambulansen mista jeg synet litt
var midlertidig blind

For jeg gende dremmes,
stemmen hennes
ingen som han seksom en ennå huske gata ville verden søkk at det skjære hellemeter

Det er livet
sykkelulykke
eller jeg oppel i til, og jeg vil
trærer bare ettertidmin seg med fra ava til å være i mens;

har du glemt?

I 1999,

når vi sykler nedover Gamle Kongevei
jeg sitter bakpå bagasjebrett
asfalten sklir

Så finnes som en evier venneskere, eventing. Vi skjer. Disen, solskinnet, nedover jegene.
Hjertepet.

For det jeg får ut, det jeg har sett,
det innes helt til det vender meg ut.
Oslofjorden,
kyststein i Horten,

Jeg stolte på det.

For det er liksom

alltid det samme?

At jeg bare sier og gjør samme greia?
Bare gjentar meg sjøl
og repeterer liksom

alltid det samme

At jeg går rundt på Grønland i Oslo
i samme døgnrytme, liksom:
forsover meg hver morra!
fordi jeg setter alarmen på telefonen på altfor tidlig hver kveld

også våkner jeg opp og slumrer i sånne niminutters sykluser, vet du, jeg snoozer så lenge at
jeg ennå kan høre for
meg telefonen når jeg står i dusjen etterpå og ser på varmtvannet renne og liksom simulerer senga

på akkurat samme måte hver dag
hele tida, gjør
det samme:
kverner kaffebønner, mekker müsligrøt med chia-frø og mandelmelk,

sette tallerken i oppvaskkummen;
handle litt

alltid det samme

så er det tomt på bysykkelstativet, da.
Når jeg går ut.
Og når jeg kommer hjem, så er det fullt.
Og cruiser rundt i etter ledig lås
hver dag,
i samme sirkelen;
så drar jeg på spinning! På tirsdagene, spinningtime!
og prøver å sykle fra musikken.
Hver tredje måned eller noe,
begynner igjen og slutter på gruppetreningen man hele tiden kutter ut, og alle i gruppa egentlig bare rullerer å slutte på fordi hele gruppa føler seg i dårlig form og fremmedgjort og utenfor,
og kommer hjem og ser på HBO, på serier på mac’en min,

i samme blanke transen,
ser Sopranos om igjen, liksom! Det er sånn seks sesonger,
sitter på ræva gjennom flere sesonger enn Astrid Anker Hansen.

Alltid det samme

ikke sant,
går rundt og plukker bær
på blåbærturen i skogen vi er
på kanskje én eller to ganger i sesongen
tar 60 Tonsenhagen-bussen ut til Årvoll der.
Og hver gang, bare: Man,
dette er jo helt konge, jo!
Jeg slapper så jævlig av, jeg nå, dette er jo meditasjon! Og sier samme tinga:
«Vi er jo aldri i kontakt med moder Jord og marka lenger!»
«Fra nå av skal jeg dra ut i skauen i hvert fall to-tre ganger i uka,

åh, det er så deilig å komme seg vekk fra byens stress
og forbrukssamfunnet»;
og på bussen hjem så googler jeg Fjällräven-turbukser og og Norrøna og Arc’teryx
sjekker ut hva som finnes av skikkelig tur- og friluftsgreier på XXL
for hvis jeg skal bli anti-materialist, er det viktig å investere i litt økologisk, litt kvalitet,
ikke sant,
og går innom Harvest for å bli inspirert i dette eventuelle livsstilsbyttet, kanskje innrede og kle meg i sånn resirkulert-, jeg veit ikke, organisk gjenbruks- estetikk –
og søker på «best
i test
tekniske
fjellstøvler
og hiking-utstyr;
sitter på nettbutikker, ønsker meg ny lommekniv og fleece-vest og flerbruksbestikk og primus-stormkjøkken og den plastikkanna til å samle vann i bekken…
Og hver gang så tenker jeg
at det er jo

alltid de samme

tankene? Alltid de samme

orda?

 

 

(Om konserten til Dr. Kay & His Interstellar Tone Scientists, lørdag 19.08.2017)

REVOLUSJONEN KOMMER IKKE TIL Å STREAMES PÅ SOSIALE MEDIER

Du kommer ikke til å være hjemme, bror

og søster,
ikke på hytta –
du kommer ikke til å i et ledig øyeblikk
glemme at du er opptatt,
ikke
flikke opp, scrolle ned og/eller stikke av
kjapt for å måtte ta en telefon

Du kommer ikke til å få et push-varsel fra VG-appen eller NRK,
for Revolusjonen kommer ikke til å bli dekket
av noen!

Du kommer til å nøle
og tro den er galskap, først –
ikke skjønne

Ingen Arabisk eller pan-asiatisk vår eller høst kommer til å bli lagret, bokmerket eller tagge personer i din omgangskrets

Du kommer ikke til å få tilgang til updates i én måned dersom du betaler 1 krone
Ikke to venner eller navn du kjenner igjen
sammen med en annen du ikke har sett siden videregående
kommer til å nevnes på toppen av innlegget som får deg til å brenne i enighetens flamme

Ingenting vil bli mer synlig for deg
eller andre
hvis revolusjons-annonsen blir sponset i en plan du kan kjøpe
Du kommer ikke til å trenge
enda en datapakke til 79 spenn denne måneden
Ingen revolusjon kommer til å bli anbefalt for akkurat *deg*,
den kommer ikke til å være i oppløsning
nok for en iPhone-skjerm

Du kommer ikke engang til å vurdere
om du vil joine
DET BARE SKJER:

Revolusjonen
kommer ikke til å ha retningslinjer for personvern eller vite om dine interesser,
kjenne igjen fjeset ditt –

Du kommer ikke til å ha et sympatifilter med Revolusjonens flagg lett tilgjengelig klargjort for deg
over profilbildet
Revolusjonen kommer ikke til å starte med at du blir forklart verden på en kortfattet måte
i form av oversiktlige grafer;
lættis katter;
hvordan lite reflekterte og smågale venstre-liberals blir intervjuet på gata
hvis du er logaritmisk regnet ut til å være innenfor en viss sannsynlighetsområde for sånne politiske preferanser,
vise muren i Mexico
eller la siden "College Humor" lære deg om kapitalismens hemmelige og egoistiske mekanismer forklart med undertekst i store bokstaver

Revolusjonen kommer ikke til å være en dritt sexy,
bror og søster,
Selv om dansen vil veilede deg
Ingen kan forklare deg Revolusjonen

eller lære deg om dens health benefits
Ingen kommer til å anbefale eller invitere deg

Du kommer til å stå, reise deg i understanding
og simultan-oversette
Synge Jordmorens sang

Revolusjonen
Kommer ikke til å kjempes fram
eller bli fight'a

Revolusjonen
kommer ikke til å bli delt, like'a eller *likt* eller "hjertet" eller trist-fjeset, vote'a ned eller kommentert –

Revolusjonen kommer ikke til å bli vist på en treminutters video som loader
en ny revolusjon
umiddelbart etter den første
eller hvis du ikke rakk å trykke "avbryt" eller ble avbrutt av reklame for f.eks. Findus du ikke Ad-block'a vekk

Revolusjonens sanne ansikt kommer ikke til å godkjennes av Facebook

Den kommer til å sees

Revolusjonen kommer ikke til å spres
Du kommer ikke til å måtte vente
på grunn av HBO Nordic eller Netflix eller Get eller NextGenTel

Ingen vil stemt ned
Ingen sanger eller Marseillaiser eller Internasjonaler kommer til å synges på Norske Talenters YouTube-kanal

DU KOMMER TIL Å BYTTE FREKVENS
OG LYTTE SPENT TIL URGAMLE GÅTER
blåse såpebobler

Og til slutt forstå
i form av elektriske låter
hvordan kroppen er i en yogapositur
som heter "akkurat nå" og *navnet ditt* på sanskrit-indisk
åpner seg;

hvordan de helbredende vingene til evige Isis folder en varm dundyne over DEG
på stadig nye måter

Revolusjonen kommer ikke til å bli streamet!

Revolusjonen kommer til å være umulig å fornekte
rett opp og ned real-time
high def
hyper live-feed
direkte, NÅ
faen meg VR-brille i HD med jævla 3D-briller tredd utenpå EKTE

Revolusjonen kommer ikke til å bli TV-sendt eller spres ut med noen algoritme,
ikke på fibernettet til noen,
den skjer her.
Den skjer LIVE –

Revolusjonen kommer til å skje i HJERTET

(Om konserten til The Jacob Collier Trio 18.08.2017)

I 7/8-takt

deler en røyk
på trappa utenfor P-huset
Sola treffer hardt på den nedlagte videosjappa

Mm-mm-mm-mmm…

så sikker som en drøm
er ikke alltid hva den synes

Du kunne vært min venn
Kom og kyss meg her, igjen

Jeg holder notene
du skrev, og veit du begravde alle sommerfuglene

i natt, i natt,
i natt

(om konserten til Eyolf Dale Wolf Valley 17.08.2017)

SAMSPILL

Flokken

beveger seg gjennom Nordmarka over frossent terreng, blekktjern
en skrinn furuskau, lyng
rognebærrøde landeveier. Over fugletrekket

dit gråsisiken bygger redet
utover Haukåsen, Finnskogen og taigaen utenfor med

ti tusen øyne. Ti ganger så mange fingre, som et landskap av hattifnatter

søker ensomheten sammen.

Alle uten de andre er ingen
gjennom Gjertvasstind, Eyolf Dale

Fellesskapet –
Uten dere hadde jeg bare vært et jordbrunt, lappeforma
potensiale.

(Om konserten til Juniper Tree, 15. august 2017)

Vi skulle på Juniper Tree

meldte de flom, etterpå, sa noen og
så etter du hadde gått forbi

De sto under en sånn uttrekkbar
regnbalkongparaply (?)
provisorisk tak
markise
eller hva det heter
noen utesteder har

Mens regn-
akvadukter rant nedover vår vei

og folka sendte fra røde glow worms de monkey fucka
blå siggspøkelser
som ikke oppløste seg

Og du sa
et eller annet
Mens jeg stirra opp
i natta,
blod i avføring-svart
Jeg ikke hørte –

Bare,
"la meg være alene"/
Bær meg inn på badet
kast meg ut av badet
Ta meg tilbake igjen to uker etterpå:
*Faen meg svøp meg i verdensrommets silke*
Så kan vi kjøpe Ben & Jerry's-is på 7-Eleven
resten av livet
Og trøste oss med at det blei som det blei

Den kvelden vi skulle på Juniper Tree, jeg, vi
trilla hjem (i regnet) for å ikke få bot av politiet/ for å sykle uten lys

Stirra opp på illuminerte vannstriper foran himmelbakgrunnen
uten ending
Skulle på jobb i morra/
Skulle på Juniper Tree/
sjekka iPhone'n for en melding,
og det var små
regndråpeforstørrelsesglass
på 23.39

Vi,
som bare søker ly
i vår egen idioti

(Om konserten til Master Oogway, 14. august 2017)

THE CONCERT KOĀN

Hvor går lyden når den forsvinner?! spurte munken Huijiao sin lærer Zhaozhou før denne gav ham en fik i trynet og ble sint og skjente «hvor er du nå?» og den unge munken Huijiao som måtte rødme så til siden og stilte igjen et nytt spørsmål om tiden har tiden i seg selv opphøyet Buddha-natur mester spurte Huijiao før Zhaozhou grisefiket ham i øret på samme vis med bambusrøret spurte tilbake «Kan hegren flakse eller skrike uten lyd?» og bhikkuen Huijiao begynte nesten å grine før han med ett kunne høre sin familie i landsbyen nedi dalføret og fra milevis unna gong fra Qianqian-tempelet og utenfor der igjen rødlangurene og solbjørnene og eviggrønn-magnoliaen bevege seg nåletreet og industrien over buldringen av klodens dreining rundt egen akse gjennom myriader av verdener hørte dette bandet nå dimensjoner og eksistensplan uten naturlover kunne Huijiao tydelig høre Saturns måner og navnløse soler hvite dverger planeter gå under hele århundrer gå i oppløsning og bli atomer danne nye konstellasjoner alt i saksofonens toner og tre glass øl idet de skåler Oslo og New Yorks bylarm og Mosuls øde sletteflater flammene rundt Thích Quang Đuc i lotusstilling i Saigons gater nikke til beaten i en sang av denne lyden idet kontrabassen slipper drønner og atombomben glipper i superposisjoner zorder trommeslag som ormer sammen i snøkrystallformer samtidig i kontinuum av space-time fremtidfortid fra før av i et Eternal Now gripe pureste hvite dharma ut fra fuzzpedalen og gitarhalsen til en kar som sa han het Håvard tar hånda gjennom håret og strømmer infinite teachings av talløs betydning brødrebounce idet hypnosebassisten bånder nyfødt klarhet sjukt klar kan se trommisen så sinnsykt inn-i-det at folk trodde han kom til å sovne hele rommet viber caps locket fast inn i two-spirited transe hørte Huijiao alt dette på en gang og at alt skjedde på likt helt sykt øyeblikk hvor samfunnet klikket og saxmunnstykket gikk i stykker og musikken utbasunerte bare ever-loving all-compassionate kindness og den altomfattende lyden trancenderte big mind fra spillehånda i et kosmisk mudra samtidig leste dikt før han med ett var tilbake i Xingwang og hånda med kjærlighet enda en gang fiket til munken Huijiao ganske stygt i det 13de århundre så det dundret på nytt seriøst lød noe ordentlig lo mesteren av ham og gliste sorry! og da mens Zhaozhou klukket av latter oppnådde Huijiao satori.

HYMNE TIL DE SOM DANSER ALENE

Tusen takk
til deg, du vakre oppreiste
høyreiste i et hav av sittende, campingstol-
bakoverlente, du
ruvende i utfoldelse kronblad på gressletten, den første
til å si at denne kvelden, dere, står skrevet
i Biens & bestøvingens tegn

Takk
til deg, Alenedanser,
du som lar deg gripe og bevege
du som er den første til å sniffe euforien i den svale sommervinden, den eneste
til å lovprise usynlige regnbuer i skumringen
full som faen
av lengsel og ynde og sexyness
når andungene i koi-dammen som leter etter sandwich-is-smuler på land er de eneste til å stå på to ben
svaier du allerede fra side til side
& synger med på sangen, lydløst:

Jeg vil leve livet som kunst

Thank you,
takk, du bevegelsens urkraft,
for at du bader i det bronsefargete lyset
du Terpsichore, Dansens muse
mens rotter piler over grusen, måker seilflyr i sirkler over oss & rekognoserer,
trommer går i bakken
Jeg er betatt av omrisset av deg
der du danser som et primtall, henført
til den ensomme inspirasjon, den som ingen rundt deg ennå kan kjenne,
mens mørket
omfavner skulderen din
som en elsker

for hva er vel et kor uten Deg, vår skjønne
Alenedanser,
som uten et sekunds ettertanke
tar på deg en krigshelts ansvar på allsang!

Vær så snill å ikke stoppe musikken!

idet artisten erigerer opp på klaveret,
spør Har dere det bra?

Ja
for faen,
ser du ikke, hvordan
jeg står her alene & synger på deg?

Jeg hyller din overjordisk
respektløse holdning til Janteloven
du, som etter å ha blitt litt flirt av
insisterer på å befinne deg kun i musikken
får med deg resten av flere og flere av publikum,
helt til den siste etternøler kommer seg på beina og skjønner
At han her artisten er så sykt fin
At vi flyr på en motorsykkel sammen
At stjerneskuddene aldri har sittet løsere på himmelen
enn nå,
At vi alle elsker solskinn
& du begynner å beine som en gal til scenen
etterfulgt av vakter
blir kastet ut
og kommer tilbake igjen etter et kvarter med en svart sikkert bøffa jakke

Av hele mitt hjerte må jeg takke deg,
yndige Alenedanser,
du Sirene, du rene
gledesmakt, mens folka hopper i takt
nattens Helena av Troja,
spilledåsens fyllaprimaballerina
som av ren lyst trekker opp deg selv –

i kveld er Verdens Øye
tilsløret av magi,

& vi ser deg
i hverandre, i mobilers lanterneglitter
at du smiler
synger trestemt i kor
og lar et oooooooooooooo bli poesi

You're the best thing

& før natta hviler,
gir dine siste joule og kilowattimer
i ett (1) hyl hyler

Vi er alle lagd av jord og kjærlighet og energi

Å drømme er én linje, ei lang og krøllete, sammenhengende linje som bare begynner et sted, et tilfeldig sted, rolig først, avventende, fattet og rasjonelt, rett og linjært, er å drømme, nesten kjedelig, ordinært, nesten, først, men som snart driver egne veier, ikke bort, den blir her, linja, men går, går nedover, kanskje bort, littegrann – som å senke seg ned i en akvariumtank uten vann, uten å tenke, sånn er det å drømme, å bli jaget av hundre hunder, ei tann som plutselig mangler, nødlandinger med et Boing-fly, mellom trær, vindstille, i en innsjø på fjellet, og jeg er i en hytte, et annet sted, nå – høre, nei, lytte på de samspilte Ooooh! og åndedragene i rommet som skaper en fønvind mens linja vrir seg videre, er å drømme, seriøst flyte i det tomme før all katarsis i universet og rommet i én clean knock-out lydbølge rett i trynet – og du er helt uforberedt når den følelsen setter inn – som syr alle løse tanker i tette sting sammen i én ting, og det er uforståelig, kanskje meningsløst, men du skjønner det, «– sånn er det å drømme», sier ansiktet, liksom Trollmannen fra Oz som på et merkelig vis samtidig er faren din også, på en måte, en rød nervetråd i et speil i en Rubriks kube inni en gåte det vokser engsoleier utifra og åpner verden til turister og bysykler i uendelige åkre etterpå i opplyst regn og stiger opp fra bladspirene som gylne askeskyer, sier Party people, your dreams have now been fulfilled, og setter munnstykket til leppene og ber alle Tie still, så vil vi høre at hele drømmen, hele VERDEN, er ei sammenhengende linje, at som en skalert linje som backes av en overdimensjonert Albert Åberg, er det å drømme, før linja går opp, oppover, opp og opp og opp og opp, som å måtte rømme stadion ut av taket og bli presset til døde mot et gjerde, opp i en fjern og annen atmosfære, helt opp, til spenninga er så bæd at jeg sverger du kan sitte på knærne og seriøst lade mobilen bare ved å holde den opp i været, sånn er det, før vi går ut i byen og kveldslufta og lever mens denne fyren trakterer tilfeldighetenes spill med faen meg bare never, en lyd som blir laget i 40 graders feber, som om Redman redder livet ditt ved å donere én lunge, sier Whatever, slapp av, vi er evig unge, hypnostiserer seg selv med sin egen tunge, før bassoloen cutter inn, sånn er det, akkurat sånn er det å drømme, sier linja, at drømmen er ei linje som forsetter i årevis og i eoner og i bare noen minutter, i ei (sammenhengende, lang) solo, Oslo-solo som går og går og går og bare fortsetter og fortsetter, selv om – og selv etter – den slutter.

Bussen kommer.

Puster ut, senker seg. På bakken skipper et tørt blad. En knust plastkopp av gjennomsiktig plastikk; et foster av en fugleunge uten egg som ser gummiaktig ut, men er for liten til å være en leke. En sigg tæret av regnet og sola og kulda og fuktighet og av å ligge på bakken for lenge, så lenge at nå er bare bomullen er igjen, sprengt ut av papiret, som om en siggsky og en tampong ble parret og avlet til en skitten dott; en lilla hårstrikk; sigg igjen, satan så mye sigg her, overalt; papir, bare; grussteiner; en tannpirker; et pølsepapir i vinden, flykter samme vei som bladet, trodde ikke sånne fantes lenger, pølsepapir fra en pølsekiosk, mer flatstampa enn krølla. En ødelagt nøkkelring; grå plastikkflekker fra 80-tallet i tyggistættiser på asfalten; enda et filter igjen (bedre bevart, rund guloransje hvitprikkete fluesopp cone, denna gangen, nylig røyka); enda en porsjonsnus; og enda en, i en ekkel og uttørka dam, bare en flekk eller mørk farge i gjørme; væske, kanskje regnvann; tyggispapir med svakt metallskimmer; en kvist.

Ny buss kommer. Rød vegg. Gule blinklys på. Surrete motor.

Høstvintersommer og biler og buss skogen i horisonten helt usaklig høyt oppe, over taket på skolen, bare spiret helt på toppen piercer den gråblå himmelen som ikke har bestemt seg ennå for hva slags dag det skal bli. Vinden er iskald. Jeg sitter med tårer i øynene og noe ligger på veien og ser ut som et dyr. Men det kan like gjerne være en ødelagt eksospotte, vridd rundt av rust. Denne gata er trillebaggenes gate – dikke-dikk, dikke-dikk, dikke-dikk – måkene flyr over den, lyden gata høres ut som. Bare folk som alltid skal dra et annet sted, bor her. Og jeg er kanskje en av dem. En halvnomade. Når man først ser etter en bil, venter på noen, så ser alle biler ut som den bilen man venter på. Skoene mine har ikke lisser, som om jeg har lagt en slags sykkellås på beina mine, et omvendt lodd, som for å ikke stikke av. Aldri flykte. Vinden sier ifra om at jeg er inne på noe. Det finnes nok flere varebiler enn vanlige. Og flere boblejakker enn ullfrakker. Jeg liker ikke utovernavler. Det er rart hvor mye våren og høsten likner på hverandre, men i grunnen rarere at ingen egentlig noen gang påpeker at det er sånn, som om vi alle sammen liksom har blitt enige om å insistere på at våren og høsten ikke hører sammen og er topp og bunn og bunn og topp på hver sin side av en syklus.