Om nostalgi.
1. Innledning og om Drammen
(Intro: Juni – Bendik Baksaas og Kristoffer Eikrem)
I Drammen finnes det to sider av byen, Bragernes og Strømsø, Solsida og Skyggesida, kan du si, som ligger på hver sin side av Drammenselva, som sjærer gjennom landskapet og ser ut som den har fordelt disse to åsene på hver si side.
Jeg er oppvokst på Strømsø, på den sida hvor det meste av papirindustrien lå, hvor havna fortsatt ligger og arbeiderklassen pleide å holde til, den gang det fantes en arbeiderklasse.
Langsmed havna, like før man kommer til den nedlagte tollstasjonen, under Motorveibrua, ligger det i dag en skatepark og en jernbanelinje med nedrusta jernvogner med grafitti som får meg til å føle at jeg er i Detroit.
I likhet med mange andre drammensere sikkert og folk fra mindre byer som flytter ut av hjembyen, legger jeg merke til små *helt-spesielt-for-Drammen* idiosyncracies og merkverdigheter når jeg er hjemom.
Og her, under Motorveibrua hvor sykkelstien går langs de nedlagte jernbaneskinnene, finnes et stykke norsk samtidskunst, som kanskje ikke så mange legger merke til. For litt uti vannet står det en mystisk statue. Kanskje fem meter uti elva, oppå en høy påla, en betongsøyle nesten like høy som de helt likt utforma søylene motorveien hviler på ved siden av, står en statue av en mann, tjue meter over sykkelstien.
Og mannen (eller dama, for personen er litt sånn vanskelig å skjelne) roper! Står og roper. Han eller hun ser i hvert fall ut som hun roper: Personen tar hånden opp mot munnen og ser ut som han roper av sine lungers fulle kraft.
Og jeg har aldri skjønt hvorfor.
Eller hva det betyr. Men så, på den andre siden, midt i ei rundkjøring på Bragernes, like ved kjøpesenteret CC, en kilometer på andre siden av elva, la jeg merke til flere år etterpå, at det står en tilsvarende søyle. Og oppå denne søylen, en tilsvarende person, som roper tilbake.
Dette kunstverket er ikke bare mystisk, men i all sin stygge, men også litt vakre, motorveiaktige veistøvbrunsvarte hverdagslighet så har dette med to helt like folk som roper på hver sin side av elva en meningstvetydighet, kan du si, og dybde som – for meg i hvert fall – har en infinitt halveringstid. For meg, som er fra byen, så sier det nemlig noe dypt om hvem eller hva en drammenser er.
Dét som kjennetegner en drammenser, ved siden av behovet for å stadig definere og redefinere seg selv, er et nostalgisk forhold til fortida.
Dette er mye på grunn av den ruvende utviklinga som har foregått i og rundt Drammen de siste tjue åra. Bygninger har blitt revet og nye blitt reist og elva renset og parkområder renovert; tilsynelatende for evig dømte tapere har blitt unge progressive seriemestere og Real Madrid-spillere. Folk strømmer til byen og prisene på eiendomsmarkedet øker.
Samtidig, når folk fra Oslo eller andre byer konfronterer meg med hvor fint det har blitt i Drammen, at alt før var så harry og 70-talls og grimey; akkurat som det er et par glasspyramider og marmorfasader og nyskapende landskapsarkitektur som utgjør en by, så blir jeg litt sånn: «Men, vet du hva, det var faktisk litt ålreit før også».
Akkurat som om noe ekte og sjelaktig har blitt tapt på veien. At det som engang var autentisk ved byen og bylivet har blitt pusset vekk i all oppussinga.
Men idet jeg sier det, skjønner jeg at jeg like gjerne kunne ha stått inni et av de glasshus med kontorplass og kaffebar med en sånn torgstein i hånda.
For det kan jo egentlig ikke jeg huske?
2. Retrofenomenet
(Musikk: Time Remembered – Kjetil Jerve Trio)
Noe som er vanskelig med å fylle 30 år i 2018, er at det å være tredve år, er ikke det samme lenger, som det var før. Da oldefaren min var tredve år, var han omtrent bestefar allerede – tipp-oldefaren min sikkert allerede pensjonist. I Abrahams tid var man statistisk sett sikkert allerede død.
I løpet av min 29-årige levetid har tyveårene blitt de nye tenårene, tredveårene de nye tyveårene, førtiårene også de nye tyveårene. Femti de nye tredve. Pensjonsalderen blir stadig høyere – og når jeg blir så pensjonist, kommer det sikkert ikke til å finnes pensjonister lenger. Det har gått inflasjon i ungdom.
Så derfor er det fascinerende å se hvordan dagens ungdomsopprør i veldig stor grad handler om et slags anti-opprør. Istedet for å gjøre som ungdommer gjorde før, å pierce trynet og skinne seg på sidene og gro lilla hanekam, eller gå med saggebukser og gjøre hærverk, handler dagens opprør om å være nøktern og konservativ. Nesten kjedelig.
Hvorfor? Fordi det ikke er noen ny vei å gå; ingen ny retning igjen å gjøre opprør i. Det meste revolusjonerende er allerede gjort. Destruktivitet er nittitalls på en dårlig måte. Nihilisme er klisjéaktig.
Dette synes å være idébakgrunnen for det som på folkemunne kalles «gamlisungdom». At unge folk klær seg etter sine besteforeldre.
Og jeg ikke bare går god for denne stilretningen. Jeg digger det. Jeg synes for eksempel gamle møbler er fint; jeg savner allerede sprakinga fra en gammeldags FM-reiseradio; jeg liker følelsen å spille vinylskiver; 50-talls biler; nittitalls-farger; loppemarked-indie-estetikk; tradisjonelle barberhøvler; jeg synes hatt er kult.
Tilsynelatende totalt ubegrunnet nostalgi var min generasjons veldig, veldig lavmælte og elendige opprør. På slutten av 00-tallet og begynnelsen av 10-tallet var dette snåle fenomenet med retroestetikk fremdeles smalt og forbeholdt noen veldig få.
I dag er *retro* blitt mainstream. IKEA er retro. Matprodukter og Solidox-tannkremen min har fått retrodesign. Reklame for Solo og prøver å liksom å være tiltalende retro, å spille på tradisjoner og fortidens.
På mange måter er jo dette noe som bryter veldig med moderniteten. For på en litt paradoksal måte som jeg ikke helt er sikker på hvorfor eller hva det sier noe om, representerer det å resirkulere gamle ting, noe nytt.
Hollywood-skuespilleren Shia LeBouef, kjent fra Transformers-filmene, publiserte i 2011 et manifest. Ikke bare publiserte han et manifest, men i dette «Metamodernistmanifestet», hevder denne blockbusterskuespilleren og kompisen hans at modernismen og postmodernismen er død, og postulerer en ny tid.
Vi befinner oss nå i en alder hvor modernismens fremtidshåp og postmodernismens kynisme ikke fungerer lenger. Vi lever, mener LeBouef og hans meningsfeller, i en kulturell tid kalt «metamodernismen», som de selv kalte «en romantisk respons på krisetid».
Og for en ironisk åpen postmodernist er det jo mye å ta tak i allerede her. Han er kjent fra Transformers, liksom.
Men etter hvert som årene går – og det er tross alt allerede ganske lenge siden 2011, året da iPhone 3G kom ut – synes jeg å se mye av dette rare tankegodset liksom sakte kommer til syne samfunnet.
Vegansk komlemiddag. VR-briller med Super Mario. High-tech helt nye el-sykler blir designet som retro gamle DBS-damesykler med melkekassekurv foran.
Alt er en mix av remixer.
Istedet for å dekonstruere det etablerte, prøver vi ifølge dette manifestet og nye paradigmet å rekonstruere det allerede fragmentariske. Der hvor man i det moderne samfunn pleide å ha store grande narrativer å tro og håpe på, eller det i postmodernismen ikke lenger finnes én stor sannhet, men mange små subjektive virkelighetsforståelser, prøver vi i dag å manøvrere i egen evolusjon og se på alt rotet i verden og skape vår egen mening i det.
For å forstå samtiden ser vi like mye tilbake i tid som vi setter vår lit til teknologiens utvikling.
Vi som lever i den vestlige kultursfæren er like mye nostalgikere som futurister.
3. Hiphop og romantikken
(Musikk: Like god å leve – Building Instruments)
Hiphop er definitivt såkalt metamodernism i praksis. Selve ideen bak hip-hop-musikken kommer fra å mixe og sample, sample vinyler: Nemlig å ta (eller bøffe, evt. LeBoefe) et utvalgt del av en gammel sang – gjerne det man mener er den beste delen av sangen – og spille den av i loops på to vinyler man mixer sammen, ved siden av hverandre. I en ny sang. Som en dialog, på en måte, hvor begge parter hele tiden sier det samme.
Noe av det mest interessante med hiphop-kultur, er at den kontinuerlig forholder seg til sin egen historie og ser like mye bakover som fram, og derfor på en måte prøver å stå stille, men allikevel inneholder en evolusjonsperiode som starter på 70-tallet, som fortsatt pågår i dag.
Denne evolusjonsprosessen speiler på sin egen måte også den amerikanske samfunnsutviklinga: På 70-tallet er tekstene glade og musikken up-tempo danseorientert, og hiphop fremstår som en mangefasettert kultur som handler om fargerikt fellesskap og solidaritet, med en fire elementer-mentalitet som blander sammen dans og graffiti og DJ’ing og rap, en ungdomskultur; på 80-tallet blir trommene og breaksa mer definerte, med masse diskant, mens tekstene blir hardere, mer individualistiske og sosialt bevisste, samtidig som plateselskapene begynner å innse at man kan tjene ganske store penger på å selge svart ungdomskultur; utover 90-tallet skildrer rappen tøffe oppvekster hvor det lyriske jeg vokser opp med dop og ender opp som doplanger, med en fuck-alt-og-alle attitude; på 00-tallet handler det meste om glattproduserte beats med tekster om sex, dealing, spenn og biler og diamantsmykker; på 10-tallet er musikken sjangerforvirra og tekstene handler om depresjon og følelsesnummenhet.
Av en eller annen grunn er det nittitallet som appellerer mest til norsk ungdom som knapt var seks år og ikke kan huske at The Notorious B.I.G., Nas og Pete Rock & C.L. Smooth ga ut sine debutskiver, men som fant musikken på Napster og LimeWire ti, femten, tjue år senere.
Og det er jo en dreamy og flummig tanke i seg selv: Hvordan det i det hele tatt går an å drømme seg tilbake til et tid man ikke har opplevd. Til et sted man ikke har vært. Og det er jo også noe trist med hiphop: At den i sin kjerne handler om en ungdommelig energi som man vil beholde og fryse i tid, litt som ungdommen selv. Fat Joe kommer til å gå i caps for alltid. Alle nye, yngre artister blir sammenliknet med de gamle storheter. Gamle storheter prøver på sin side å gjenskape de gamle albumene sine ved å gi ut bleke oppfølgere.
Samtidig er det også på nittitallet, på østkysten, i New York, at hiphop er mest romantisk og nostalgisk.
«Illmatic» av Nas er ett av tidenes beste hiphop-album, og i hvert fall det beste fra gullalderen for østkyst-ninetys rap. Musikken, hvor det meste som er samplet er klassiske jazzsamples og fra sanger som Michael Jacksons «Human Nature», er hazy og melankolsk, drømmende. Tekstene skiller seg fra mye annet i at de er så lyriske og skildrer livet i Queensbridge på en poetisk måte. Mye av «Illmatic» handler også nettopp om å se tilbake på tida som er forgangen.
Tittelen refererer også til tiden. «Ill» er slang for «dritbra», liksom «syk», «sykt bra», perfeksjon. Mens «matic» refererer til noe klassisk, kan du si, noe old-school, men også noe som arbeider og prosesserer, en maskin. Adjektivet «illmatic» beskriver altså noe gammelt, gjort om til perfeksjon. På et sted sier den knapt tjue år gamle Nas: Time is Illmatic. Tiden i seg selv er noe som forvandler og prosesserer, perfeksjonerer det gamle.
Hos poeten John Keats, som i likhet med Nas 170 år senere også var en romantiker opptatt av fordums tider, er skjønnheten, det vakre i verden, og fortiden, det samme.
I løpet av året fra han var 23 til 24 år, et annus mirablis og helt utrolig fruktbar periode i en poets liv, skrev Keats nesten alle sine største dikt, blant annet «Ode on a Grecian Urne».
«Ode on a Grecian Urne» er en ekfrase, en poetisk skildring av et annet kunstverk, som i diktet er en vakker vase fra antikken. Poeten eller det lyriske jeg undrer seg over figurene på urnen og forbauser seg over at den har overlevd, og reflekterer over forholdet mellom skjønnheten og tiden.
«Ode on a Grecian Urne» er et av den engelske romantikkens mest kjente dikt. Det handler om lengselen i å se eller erfare noe vakkert, men også melankolien og nostalgien i det vakre, det som en gang var.
Litt som å lengte etter å leve sommeren 1993 i Brooklyn Heights, når man aldri vært i USA, i 2018.
For her forsøker poeten å restaurere et ideal mot om bevisstheten om tap. Det er en dobbelthet i diktet, tida er både tapt og kunsten kan samtidig bevare tida gjennom å la tida bli gjenskapt.
Og det evige og sanne og vakre er knyttet til noe retrospektivt: Urnen er evig vakker hos Keats ikke fordi den er vakker nå, men fordi den gjenkaller en enda større skjønnhet, fra fortida. Urnen vil på en måte for alltid være vakrere før. Det ekte og sanne og skjønne – «Sannheten» og «Skjønnheten» med store S’er – er et nåtidig ekko av fortida.
Time is Illmatic.
Hvis man flipper på dét, høres det enda mer håpløst romantisk og verdensfjernt ut: I den faktiske fremtiden, la oss si om fem minutter eller i morgen, så vil ikke urnen være vakrere fordi tiden har økt, men alt avhenger av ideen om hvor vakker den var, eller kan ha vært, i et slags fortidig potensiale.
Og sånn sett er jo ikke nostalgi mer enn en slags invertert angst. Fremtidsfrykt i et lilla og cyan negativbilde.
Jeg leste her om dagen en Instagram-quote en norsk poet jeg kjenner hadde lagt ut: At angst er en konspirasjonsteori om deg selv.
Konspirasjonsteorier er interessante på den måten at de er en slags litterær internettsjanger av hyper-fiksjoner, som prøver å forklare virkeligheten med å påstå at vår vanlige oppfattelse av den er en hoax og en løgn og presentere en alternativ virkelighetsoppfatning.
Derfor viser på mange måter fenomenet konspirasjonsteorier oss at alle våre verdensbilder og livssyn også er fiksjoner, at de fleste av oss forstår verden via å lage narrativer om oss selv og de rundt oss.
Men nostalgi er en omvendt sånn forklaringsmodell, med en annen form for en slags alternativ fortelling. Men i motsetning til en klassisk konspirasjonsteori, som forklarer oss hva som foregår rundt oss ved å avsløre en skjult agenda som ligger bakenfor hva som skjer, akkurat nå, har det nostalgiske narrativet en litt mer subtil og annen, bortforklarende funksjon.
Ja, okey – det var mye som var kjipt med å leve under Øst-Tyskland under DDR-tiden, du ble overvåket av STASI og måtte vente 28 år på venteliste for å få en Trabant og så videre … – MEN – vi låste aldri døra…
En av Wes Anderson-filmene jeg liker best, «The Grand Budapest Hotel», tar for seg mellomkrigtidas Europa. Den er inspirert av boka «Die Welt von Gestern», på norsk «Verden av i går», av østerrikeren Stefan Zweig.
Stefan Zweig er litt glemt av ettertida, kanskje fordi han, i likhet med Wes Anderson, er en sentimental romantisk nostalgiker, en menneskelig egenskap som ironisk nok ikke ser ut til å tåle tidens tann i kunsten.
Boka er ikke en roman, men en selvbiografi, skrevet i Brasil i 1942, da Nazi-Tyskland så ut til å vinne krigen. Og Zweig, som var jødisk – helt uromantisk, men med en vanvittig lengsel etter kontinentet han har forlatt, skildrer tidsånden i Europa og kulturhovedstaden Wien – i hvert fall den kulturelle overklassen – før første verdenskrig, i vanvittig detalj.
Hvordan folk forholdt seg til seksualitet: At første gangen en ballerina viste de bare anklene sine på ballett, var det en outrage. Hvordan mannsrollen var omvendt av i dag: Idealet på slutten av 1800-tallet var ikke å være ung, men tvert imot å se gammel ut. Alle gutter prøvde desperat å få helskjegg, og det var nærmest om å gjøre å se mest mulig ut som Ivar Aasen. Hvordan kvinnerollen var sånn at før du giftet deg, var det forventet at du oppførte deg som en lita jente, noe som ga komiske utslag hvor ugifte kvinner langt oppi tredveåra sosialt sett var tvunget til å se ut som og oppføre seg som fjortenåringer.
Han beskriver Freud og Rilke og åndslivet før og mellom begge verdenskrigene. Rett etter bokmanuset var ferdigstilt, begikk Stefan Zweig selvmord, i eksil. Selvbiografien er et fortvilet rop om hjelp om å få tilbake det tapte livet og den europeiske kulturen han elsket, på en helt annen og mer reell måte enn hos for eksempel Proust.
Men det mest forstyrrende er hvordan samfunnslivet før første verdenskrig er portrettert: Fra slutten av 1800-tallet frem til 1914 går samfunnet i stadig mer tolerant retning. Det blir helt greit å vise anklene. Men samtidig beskriver Zweig en åndelig søvnighet og en slags kollektiv drømmetilstand som tillater katastrofen første verdenskrig å hende. Plutselig eksploderer det. To av de store og mest ufattelige tragediene i menneskehetens historie. Akkurat som om ingen tror at det kan skje, og derfor skjer det.
Og jeg klarer ikke å la være å føle at det resonnerer i dagens zeitgeist. At vi også går rundt i en drøm om at vondskap ikke finnes og at alt vil uten videre fortsette å være sånn her, som det har vært.
Sånn sett, med tanke på fremtiden, er jeg (i hvert fall nå for tiden) mer bekymret for fortidsforskjønnelse enn fremtidsfrykt.
Greit – Drammenselva før i tiden var så forgiftet av cellulose fra papirindustrien at det ikke gikk an å bade i Drammensfjorden på åtti- og nittitallet…
Men når jeg tenker tilbake nå, så er det ikke sånn jeg husker det.
Da husker jeg jo bare det fine.
4. Teknologi
(Musikk: Memory Lane – Elzhi)
Lenge så trodde jeg at jeg hadde dekodet kunstverket, stauene som står på hver side av elva og roper til hverandre, hva de betød, hva som var meninga bak.
For jo, jeg som drammenser er en håpløs nostalgiker og, i likhet med alle andre folk i alle land, byer og småkommuner, i en posisjon hvor jeg kontinuerlig må redefinere meg selv og min identitet, og spesielt etter kommunesammenslåinga, hvor man i Drammens tilfelle må få seg et nytt byvåpen og plutselig bor i samme kommunen som folk fra nabokommune og erkerival Mjøndalen.
Og det var dette jeg leste i kunstverket med de ropende statuene: At drammenseren er i en samtale med seg selv, de to sidene. Fortiden og fremtiden, på en måte.
Men så, mens jeg stirret på statuen på Strømsøsiden, den som ikke står i rundkjøringa, men uti elva, skjønte jeg at dette handlet ikke om personene eller sidene i det hele tatt. Det handlet om elva. En elv, selve primsymbolet på tid. At byen er en samtale på tvers av tiden.
Det er fascinerende hvordan vi mennesker forstår oss selv og kroppen i forhold til teknologien. I den greske antikken var menneskets selvbilde styrt av det teknologiske gjennombruddet i hydraulikk: At kroppen var styrt av fordelingen av væsker og trykk, gjennom pumpingen i hjertet og hvor mye galle man hadde i blæra. Før Descartes på 1600-tallet lanserer ideen om kroppen og hele verden som en stor mekanisk maskin, et mekanisk verdensbilde, var klokken og urverket et enormt teknologisk nyvinning.
Hvordan ser vi på oss selv i dag, i teknologiens og informasjonens tidsalder?
Sett fra kvantefysikkens perspektiv, er vår allminnelige bevissthet rundt oss selv, sånn vi går rundt i hverdagen og betrakter kroppen vår og hjernen og universet, minst hundre og femti år gammel.
Vi tror vi lever linjære liv, fra fødsel til død i en rett strek, og prøver å lage meningsfulle sekvenser ut av alt, som et Ibsen-drama i Ibsens egen samtid, når vi er fanget i små og store looper og sirkler og spiraler, og vitenskapen forteller oss (og har fortalt oss hele 1900-tallet) at verden, og i hvert fall på kvantepartikkelnivå, ikke henger sammen på den måten.
I hvert fall på en mikroskala henger universets minste bestanddeler sammen på en måte at ikke bare er sånn at fortiden bestemmer over fremtiden, men fremtidshendelser faktisk også kan bestemme over fortiden: Tiden er en samtale vi opplever som en enetale.
Her om dagen så jeg en rystende YouTube-video. Det var fra lanseringen av den første iPhone. Steve Jobs sier i videoen at verden nå vil forandres for alltid. At det han nå skal vise, kommer til å fundamentalt endre måten vi kommuniserer og bruker internett på. Og så, ta-daa, viser han frem iPhone 1, som ser ut som en ståltråd og gråstein tapet fast i en treplanke i forhold til dagens mobiltelefonteknologi. Gisp etter gisp går gjennom salen for hver ny revolusjonerende *feature* Steve Jobs viser fram. Wow, det er kamera på den. Og internett. Alle ord som ytres er ladete med Evighetens orgelaktige klang. Men det mest rystende er ikke videoen i seg selv, men *når* den er lagt ut: i 2007.
For femti år siden sto etter sigende alle på bussholdeplassen og holdt en sigg, sånn, opp mot øret. I dag holder de en skjerm, sånn, foran fjeset.
Derfor, mens jeg gikk videre på sykkelstien til jernbanestasjonen, la jeg vekk ideen om at jeg hadde dekodet kunstverket med statuene i Drammen. For det handlet verken om tid eller nostalgi eller dialektisk selvbilde. Statuene handlet bare om statuene.
Elva er større enn oss. Og vår samtale med hverandre, statuenes forsøk på å rope til hverandre kommunisere fra hver sin side av elvas stille drønn, er ikke mulig å høre. Det var ikke elva som var meninga med kunstverket. Det er å vise hvor små statuene er i forhold til den.
5. Sykehuset i Drammen
(Musikk: 29# Strafford APTS – Bon Iver)
For en drøyt år siden var jeg innlagt på sykehuset i Drammen. Bare noen få andre ganger i livet har jeg vært der, men det slo meg straks hvor lite som har skjedd inne på sykehuset – eller forsåvidt også utenpå – de siste tyve årene.
Da jeg var innlagt med en kraftig hjernerystelse da jeg var 7 år, kan jeg allikevel vagt erindre at linoleumsgulvet var i samme mønster og farge. Senere opp igjennom ungdommen brakk jeg foten og besøkte sykehuset sporadisk. Og jeg kunne kjenne igjen småting, de åkergule gardinene, rammene på sykesengene, Mariekjeksene og de skolegårdsaktige barnemaleriene som preger utvalgte vegger der det sikkert tidligere har vært en barneavdeling. Den retro pasientskjorta man får utdelt så temmelig kjent ut også. Eller kiosken nede i ankomsten i første etasje, for ikke å snakke om interiøret i kafeteriaen, umiskjennelig og som på en måte skal forestille utsiden av et hus med tak og takrenner og vinduer, og bestandig får meg til å tenke på «Mot i brøstet». De serverte til og med mye av den samme maten, som om karbonadesmørbrødene og emballasjen på en-porsjons-syltetøypakkene var blitt uforandret gjennom tre tiår.
Og det var helt greit.
For det første forsto jeg jo at et sykehus som skal flytte, for dette skal legges ned og kommunen bygge et nytt, selvfølgelig de ikke pusser opp selv de små skiltene hvor det står hva som er Dagens i kantina. Når sykehuset snart flytter til den nye tomta i Fjordparken, tenkte jeg, så kommer alt vel til å bli så nytt at selv juicen i dispenseren kommer til å gå fra sånn gulrot-kartong-frokostjuice til ferskpresset aronia.
Men jeg syntes det var overraskende OK å være på dette gamle sykehuset, ikke bare på grunn av de flinke folkene som jobbet her, men fordi det nettopp var litt gammelt og kjent. Det var en tanke som bokstavelig talt tok meg på senga: Jeg har nemlig alltid sett på sykehuset som, ja, noe sykt, noe skummelt, et slags forsteinet fjelltroll i Bragernesåsen. En fotoboksfarget grå kjempe, laget for å være usynlig, med gule innvoller og korridorer som sakte fordøyer deg hvis du havner i systemet dens.
Og da jeg sto på balkongen på Medisin 3 og så utover byen og det var et gjerdegitter foran meg, som i Drammen fengsel, og jeg heller ikke fikk lov til å dra hjem eller forlate avdelinga på grunn av at jeg måtte utredes videre, var den tanken ganske nær.
Men det jeg sto og tenkte på, var hva de skulle gjøre med denne gamle kjempen. Om det skulle bli nye leiligheter eller om det skulle rives og det skulle bygges kjøpesenter, noe nytt eller om det skulle bli kontorer. At det føltes litt synd. Men samtidig unektelig bra at noe nytt ble bygget.
I byplanlegging spiller nemlig nostalgi og romantisering liten rolle. Selv i bevaringen av byens identitet har man ikke tid eller ressurser til å dvele ved det gamle, men man må heller prøve å videreforedle særpreget og byånden i det nye. Alt handler til syvende og sist om harde tall. Man vet at byen kommer til å øke så og så mye i fremtiden, at man derfor trenger så og så mye større boligplass til byens innbyggere, disse trenger skole og idrettsanlegg og parktilbud. Og så videre.
Herfra kunne jeg se helt hjem til Rundtom. Blikket streifet over sentrum, der gule kraner så ut som en bambusskog og skinnende nye tak på nye bygninger og enda noen nye spennende bygg som ennå kun var i skjellettfasen, vokste fram. Jeg kunne se Marienlyst, friidrettsbanen. Der var det jo så mye bråk med hva de skulle gjøre med anlegget og området rundt. For ikke så lenge siden hadde jeg kjørt forbi min videregående, der borte. Den så ut som et Apple-produkt i forhold til den gamle fasttelefonen jeg gikk ut av. Faktisk, når jeg tenkte over det, var alle skolene jeg hadde gått på i min ungdoms Drammen bygget om, pusset opp eller lagt ned og flyttet vekk. Ikke verst…
Jeg kunne sverge på at det stygge steinbruddet i Kobbervikdalen hadde begynt å bli grønt, at det hadde et grønnskinn i sola. At naturen tok det tilbake. Det så i hvert fall sånn ut. Sist jeg var her, tenkte jeg, på Drammen sykehus, innlagt som pasient, var jeg sju år. Da var jeg helt annerledes. Og akkurat som kroppen min hadde vokst og regenerert seg selv med årene, og ikke var den samme nå som da, ble også hver bestanddel av byen foran meg også byttet ut med tida.
Jeg så utover byen og elva, prøvde å se om steinbruddet var blitt grønt eller ikke.
Og hvor stort og nytt og forandret kan noe bli før det – kanskje – etter hvert, umerkelig, har blitt noe annet?
(Outro: In and Out of Weeks – Highasakite)
