DIKT KL. 23.39, 15. AUGUST 2017

Vi skulle på Juniper Tree

meldte de flom, etterpå, sa noen og
så etter du hadde gått forbi,
på ræva di

De sto under en sånn uttrekkbar
regnbalkongparaply (?)
provisorisk tak
markise
eller hva det heter
noen utesteder har

Mens regn-
akvadukter rant nedover vår vei

og folka sendte fra røde glow worms de monkey fucka
blå siggspøkelser
som ikke oppløste seg

Og du sa
et eller annet
Mens jeg stirra opp
i natta,
blod i avføring-svart
Jeg ikke hørte –

Bare,
"la meg være alene"/
Bær meg inn på badet
kast meg ut av badet
Ta meg tilbake igjen to uker etterpå:
*Faen meg svøp meg i verdensrommets silke*
Så kan vi kjøpe Ben & Jerry's-is på 7-Eleven
resten av livet
Og trøste oss med at det blei som det blei

Den kvelden vi skulle på Juniper Tree, jeg, vi
trilla hjem (i regnet) for å ikke få bot av politiet/ for å sykle uten lys

Stirra opp på illuminerte vannstriper foran himmelbakgrunnen
uten ending
Skulle på jobb i morra/
Skulle på Juniper Tree/
sjekka iPhone'n for en melding,
og det var små
regndråpeforstørrelsesglass
på 23.39

Vi,
som bare søker ly
i vår egen idioti

THE CONCERT KOĀN

Hvor går lyden når den forsvinner?! spurte munken Huijiao sin lærer Zhaozhou før denne gav ham en fik i trynet og ble sint og skjente «hvor er du nå?» og den unge munken Huijiao som måtte rødme så til siden og stilte igjen et nytt spørsmål om tiden har tiden i seg selv opphøyet Buddha-natur mester spurte Huijiao før Zhaozhou grisefiket ham i øret på samme vis med bambusrøret spurte tilbake «Kan hegren flakse eller skrike uten lyd?» og bhikkuen Huijiao begynte nesten å grine før han med ett kunne høre sin familie i landsbyen nedi dalføret og fra milevis unna gong fra Qianqian-tempelet og utenfor der igjen rødlangurene og solbjørnene og eviggrønn-magnoliaen bevege seg nåletreet og industrien over buldringen av klodens dreining rundt egen akse gjennom myriader av verdener hørte dette bandet nå dimensjoner og eksistensplan uten naturlover kunne Huijiao tydelig høre Saturns måner og navnløse soler hvite dverger planeter gå under hele århundrer gå i oppløsning og bli atomer danne nye konstellasjoner alt i saksofonens toner og tre glass øl idet de skåler Oslo og New Yorks bylarm og Mosuls øde sletteflater flammene rundt Thích Quang Đuc i lotusstilling i Saigons gater nikke til beaten i en sang av denne lyden idet kontrabassen slipper drønner og atombomben glipper i superposisjoner zorder trommeslag som ormer sammen i snøkrystallformer samtidig i kontinuum av space-time fremtidfortid fra før av i et Eternal Now gripe pureste hvite dharma ut fra fuzzpedalen og gitarhalsen til en kar som sa han het Håvard tar hånda gjennom håret og strømmer infinite teachings av talløs betydning brødrebounce idet hypnosebassisten bånder nyfødt klarhet sjukt klar kan se trommisen så sinnsykt inn-i-det at folk trodde han kom til å sovne hele rommet viber caps locket fast inn i two-spirited transe hørte Huijiao alt dette på en gang og at alt skjedde på likt helt sykt øyeblikk hvor samfunnet klikket og saxmunnstykket gikk i stykker og musikken utbasunerte bare ever-loving all-compassionate kindness og den altomfattende lyden trancenderte big mind fra spillehånda i et kosmisk mudra samtidig leste dikt før han med ett var tilbake i Xingwang og hånda med kjærlighet enda en gang fiket til munken Huijiao ganske stygt i det 13de århundre så det dundret på nytt seriøst lød noe ordentlig lo mesteren av ham og gliste sorry! og da mens Zhaozhou klukket av latter oppnådde Huijiao satori.

HYMNE TIL DE SOM DANSER ALENE

Tusen takk
til deg, du vakre oppreiste
høyreiste i et hav av sittende, campingstol-
bakoverlente, du
ruvende i utfoldelse kronblad på gressletten, den første
til å si at denne kvelden, dere, står skrevet
i Biens & bestøvingens tegn

Takk
til deg, Alenedanser,
du som lar deg gripe og bevege
du som er den første til å sniffe euforien i den svale sommervinden, den eneste
til å lovprise usynlige regnbuer i skumringen
full som faen
av lengsel og ynde og sexyness
når andungene i koi-dammen som leter etter sandwich-is-smuler på land er de eneste til å stå på to ben
svaier du allerede fra side til side
& synger med på sangen, lydløst:

Jeg vil leve livet som kunst

Thank you,
takk, du bevegelsens urkraft,
for at du bader i det bronsefargete lyset
du Terpsichore, Dansens muse
mens rotter piler over grusen, måker seilflyr i sirkler over oss & rekognoserer,
trommer går i bakken
Jeg er betatt av omrisset av deg
der du danser som et primtall, henført
til den ensomme inspirasjon, den som ingen rundt deg ennå kan kjenne,
mens mørket
omfavner skulderen din
som en elsker

for hva er vel et kor uten Deg, vår skjønne
Alenedanser,
som uten et sekunds ettertanke
tar på deg en krigshelts ansvar på allsang!

Vær så snill å ikke stoppe musikken!

idet artisten erigerer opp på klaveret,
spør Har dere det bra?

Ja
for faen,
ser du ikke, hvordan
jeg står her alene & synger på deg?

Jeg hyller din overjordisk
respektløse holdning til Janteloven
du, som etter å ha blitt litt flirt av
insisterer på å befinne deg kun i musikken
får med deg resten av flere og flere av publikum,
helt til den siste etternøler kommer seg på beina og skjønner
At han her artisten er så sykt fin
At vi flyr på en motorsykkel sammen
At stjerneskuddene aldri har sittet løsere på himmelen
enn nå,
At vi alle elsker solskinn
& du begynner å beine som en gal til scenen
etterfulgt av vakter
blir kastet ut
og kommer tilbake igjen etter et kvarter med en svart sikkert bøffa jakke

Av hele mitt hjerte må jeg takke deg,
yndige Alenedanser,
du Sirene, du rene
gledesmakt, mens folka hopper i takt
nattens Helena av Troja,
spilledåsens fyllaprimaballerina
som av ren lyst trekker opp deg selv –

i kveld er Verdens Øye
tilsløret av magi,

& vi ser deg
i hverandre, i mobilers lanterneglitter
at du smiler
synger trestemt i kor
og lar et oooooooooooooo bli poesi

You're the best thing

& før natta hviler,
gir dine siste joule og kilowattimer
i ett (1) hyl hyler

Vi er alle lagd av jord og kjærlighet og energi

Å drømme er én linje, ei lang og krøllete, sammenhengende linje som bare begynner et sted, et tilfeldig sted, rolig først, avventende, fattet og rasjonelt, rett og linjært, er å drømme, nesten kjedelig, ordinært, nesten, først, men som snart driver egne veier, ikke bort, den blir her, linja, men går, går nedover, kanskje bort, littegrann – som å senke seg ned i en akvariumtank uten vann, uten å tenke, sånn er det å drømme, å bli jaget av hundre hunder, ei tann som plutselig mangler, nødlandinger med et Boing-fly, mellom trær, vindstille, i en innsjø på fjellet, og jeg er i en hytte, et annet sted, nå – høre, nei, lytte på de samspilte Ooooh! og åndedragene i rommet som skaper en fønvind mens linja vrir seg videre, er å drømme, seriøst flyte i det tomme før all katarsis i universet og rommet i én clean knock-out lydbølge rett i trynet – og du er helt uforberedt når den følelsen setter inn – som syr alle løse tanker i tette sting sammen i én ting, og det er uforståelig, kanskje meningsløst, men du skjønner det, «– sånn er det å drømme», sier ansiktet, liksom Trollmannen fra Oz som på et merkelig vis samtidig er faren din også, på en måte, en rød nervetråd i et speil i en Rubriks kube inni en gåte det vokser engsoleier utifra og åpner verden til turister og bysykler i uendelige åkre etterpå i opplyst regn og stiger opp fra bladspirene som gylne askeskyer, sier Party people, your dreams have now been fulfilled, og setter munnstykket til leppene og ber alle Tie still, så vil vi høre at hele drømmen, hele VERDEN, er ei sammenhengende linje, at som en skalert linje som backes av en overdimensjonert Albert Åberg, er det å drømme, før linja går opp, oppover, opp og opp og opp og opp, som å måtte rømme stadion ut av taket og bli presset til døde mot et gjerde, opp i en fjern og annen atmosfære, helt opp, til spenninga er så bæd at jeg sverger du kan sitte på knærne og seriøst lade mobilen bare ved å holde den opp i været, sånn er det, før vi går ut i byen og kveldslufta og lever mens denne fyren trakterer tilfeldighetenes spill med faen meg bare never, en lyd som blir laget i 40 graders feber, som om Redman redder livet ditt ved å donere én lunge, sier Whatever, slapp av, vi er evig unge, hypnostiserer seg selv med sin egen tunge, før bassoloen cutter inn, sånn er det, akkurat sånn er det å drømme, sier linja, at drømmen er ei linje som forsetter i årevis og i eoner og i bare noen minutter, i ei (sammenhengende, lang) solo, Oslo-solo som går og går og går og bare fortsetter og fortsetter, selv om – og selv etter – den slutter.

Bussen kommer.

Puster ut, senker seg. På bakken skipper et tørt blad. En knust plastkopp av gjennomsiktig plastikk; et foster av en fugleunge uten egg som ser gummiaktig ut, men er for liten til å være en leke. En sigg tæret av regnet og sola og kulda og fuktighet og av å ligge på bakken for lenge, så lenge at nå er bare bomullen er igjen, sprengt ut av papiret, som om en siggsky og en tampong ble parret og avlet til en skitten dott; en lilla hårstrikk; sigg igjen, satan så mye sigg her, overalt; papir, bare; grussteiner; en tannpirker; et pølsepapir i vinden, flykter samme vei som bladet, trodde ikke sånne fantes lenger, pølsepapir fra en pølsekiosk, mer flatstampa enn krølla. En ødelagt nøkkelring; grå plastikkflekker fra 80-tallet i tyggistættiser på asfalten; enda et filter igjen (bedre bevart, rund guloransje hvitprikkete fluesopp cone, denna gangen, nylig røyka); enda en porsjonsnus; og enda en, i en ekkel og uttørka dam, bare en flekk eller mørk farge i gjørme; væske, kanskje regnvann; tyggispapir med svakt metallskimmer; en kvist.

Ny buss kommer. Rød vegg. Gule blinklys på. Surrete motor.

Høstvintersommer og biler og buss skogen i horisonten helt usaklig høyt oppe, over taket på skolen, bare spiret helt på toppen piercer den gråblå himmelen som ikke har bestemt seg ennå for hva slags dag det skal bli. Vinden er iskald. Jeg sitter med tårer i øynene og noe ligger på veien og ser ut som et dyr. Men det kan like gjerne være en ødelagt eksospotte, vridd rundt av rust. Denne gata er trillebaggenes gate – dikke-dikk, dikke-dikk, dikke-dikk – måkene flyr over den, lyden gata høres ut som. Bare folk som alltid skal dra et annet sted, bor her. Og jeg er kanskje en av dem. En halvnomade. Når man først ser etter en bil, venter på noen, så ser alle biler ut som den bilen man venter på. Skoene mine har ikke lisser, som om jeg har lagt en slags sykkellås på beina mine, et omvendt lodd, som for å ikke stikke av. Aldri flykte. Vinden sier ifra om at jeg er inne på noe. Det finnes nok flere varebiler enn vanlige. Og flere boblejakker enn ullfrakker. Jeg liker ikke utovernavler. Det er rart hvor mye våren og høsten likner på hverandre, men i grunnen rarere at ingen egentlig noen gang påpeker at det er sånn, som om vi alle sammen liksom har blitt enige om å insistere på at våren og høsten ikke hører sammen og er topp og bunn og bunn og topp på hver sin side av en syklus.