«NÅENDA … DERLENGER»

10.

Alarmen går på. Hun slumrer.

9.

Jeg lå,
og så ikke, på blomstetsoloken,

et minne,
for det gudsfærer også ikke.

Det er forgå den veldig kan ikke noen: Kan,
ikke har,
ikke at jeg kan var annet om. Soligne frami,
fare
merforsvinnene; igjen.
Bare at mitt før, med i livet
midt og finnes.

Men i delvis, elleisk
kjemmet språk

og skulle ha det i drømmen.

8.

Er det vondt å drømme? I smerte finnes en fortidstanke. Fysisk smerte er nå, umiddelbar. Men vi kjenner bare på smerte som er; ikke smertefriheten som var. Smerte er en sammenlikning. Smerte er en umulig sammenlikning til fortida, hvor akkurat denne smerten ikke fantes. Og smerte er en umulig [drøm] til fremtida, om at akkurat denne smerten vil vare for alltid.

7.

Hva smarta sign ut?

Også dypt å bli kjenner for vegger i blim kjemer
med et bare spunne – hele stakk meg

ikke har kynnes,
havlaves klar sa history som storde meg,

for midig!

6.

Drømmen: I Barcelona. Vi går opp og ned trange sidegater, det minner om Aix, for de katalanske flaggene henger fra balkongene, oppover mot parken, der de har murt inn knuste glassflasker i muren for å holde unna innbruddstyver. Verdens vakreste piggtråd. På muren har de tagget: Morf de la patriarcat. Vi setter oss på bakken, i «Parken for Solen». Ei ung amerikaner sitter der og snakker høyt med en mann som aldri sier noe, bare mekker opp en joint han aldri røyker, selv om det står en vaporizer, foran ham. Vi spiser vegansk omelett laget på kikertmel. Himmelen er flummig, rosa, Sagrada Família-aktig. Sola hamrer 45 grader Celsius ned i asfalten som en totempæl.

5.

En drømtidenhet. I
utsolasjon

til å gre
jeg nede. Skyene er i en Guste.

4.

Hun sier noe mens jeg fortsatt sover. Hun sjekker mobilen, som hun alltid gjør first thing om morgenen. Spør om jeg har sovet godt. Jeg bare stønn-grynter. I halvdrømme ser jeg bortover en strand. I Barcelona. Sanda er grønn. Vi sitter i en Jeep. Fra baksetet ser jeg to enorme statuer av to utdødde fabeldyr. Fabeldyrfossiler. Den ene statuen er en slags fabeldyrelg, bare enorm, med hundrevis av tagger. Bølgene slår innover kysten og det vandrer rare, mekaniske dinosauruser opp og ned fra havet. Stegosauruser, sakte. Hun rister på meg.

3.

Jeg sa rart, videre.
For gang
tinnene forvillele. En annen
så mintet,

ville jol andre verdenen sett,
hvor betyrer?

2.

Vi våkner og ut av dyneskyene spør ‘a meg: Kan vi høre på en morgensang?

Og jeg nikker og finner iPhone, setter på «Towers». Nå står vi opp, sier jeg. Men den sangen var så kort, sier hun. Ok, så setter vi på en til. Men den passer ikke så godt. Det er ikke en morgensang! sier hun. Jeg prøver noen til. Hun legger seg nærmere, graver hodet som varm plastelina inn i halsgropa.

Så hopper jeg ut av senga, finner en joggebukse inni stua slengt over stolen. I går feiret vi bursdagen til broren hennes. Det står masse kopper og asjetter på kjøkkenbenken. Jeg rydder ut og inn og ordner med noen av vinglassa noe som ikke passer, kanskje må vaskes opp for hånd.

Imens lager hun kaffi.

Så setter vi oss med hver vår PC, mot hverandre. Vi stirrer i hver vår skjerm. Jeg synes hun er så fin. Hun er fin også når hun ikke er fin. Når hun har sånn morratryne.

I vinduet står noen blomster og to av dem passer vi på for Karin, venninna hennes, mens Karin er i Texas. Den ene er en palme, rar, ordinær; den andre ser ut som den kommer fra en annen planet. Gigantiske trekløvere, lilla dyprosa. Hun husker bestandig å vanne.

Jeg ser på henne:

1.

Samme, sengt;
fargen –

sprenger!

Det renger vondtes
å våkne …

Mun henger,
hvor på kinnen
lein tilbake, åselv –
slusste

for aldri – nåenda, derlenger …

0.

Alarmen går på. Jeg snoozer på nytt.

 

***

 

*Denne teksten er delvis skrevet og delvis datagenerert ved hjelp av en algoritme.*

*Recurrant Neural Network er en simpel algoritme som fungerer som en veldig enkel form for kunstig intelligens, hvor man kan «lære» et program å lage ny output basert på en gitt input.*

*Med hjelp av dataprogrammerer Daniel Mahal er denne teksten generert output i en datagenerering hvor teksten ble matet med gamle drømmedagboktekster, skrevet av meg.*

*Programmet har da forsøkt å skrive nye drømmedagboktekster, basert på denne informasjonen.*

ELEGI OVER AVICII

Vi kjørte leiebilen
for da mora til han som satt foran hadde hørt at han skulle kjøre sin – bilen som da lovlig sett må ha vært hennes – at han skulle ha tre personer baki den,
så begynt hun å le.

Jeg hadde ikke konfigurert bluetooth-connection eller fikset Lightning-lader og ingen hadde AUX-kabel
så da måtte det eventuelt ha blitt noe skoglandevei P3-aktig radio,
men den dabben var så sprakete at den hørtes ut som et døende kråke fanget i et eller annet hemmelig FM-nett dem hadde glemt å slå av
så da var det like greit å bare høre skurringa fra veien, den rue asfalten
og grusen dem ikke hadde feid.

Det var begynt å komme knopper på trærne
og folk i baksetet snakket om pollen

noen sa at han ene elektronikafyren er funnet død
ikke Kygo, men han andre.

Han «Wake Me Up When It’s All Over».

…døde i Oman, sa noen om han, hvor da, sa en annen – Oman, sa han første – Oman? Ja, det eneste landet på O, rett etter Norge.

Hvordan?
Nei, det visste vi ikke.

Hvis jeg kikket opp på skyene så de svarte elektriske ledning-kablene fra stolpe til stolpe foran dem ut som lange u’er; lydbølger dratt ut i det uendelige; furutrærne gjorde sånn at sola bak grenene fikk en slags strobe-light-aktig epileptisk effekt

helt til vi kom fram til fjorden.

og da lo han ene karen i baksetet.
Bare av synet.
For det var så fint.
Vi stoppet i solnedgangen på en rak strekning mens to ender lå uti og måkene sto på skjæret, kanskje en eller to tok en runde i rundt i blåværet fra tid til annen for å patruljere etter krabber og døde fisk;
alt så nesten fake ut, uvirkelig, nesten, som en fjordkulisse til en Ivo Caprino-inspirert indiemusikkvideo-animasjon –

altså,
jeg vet da faen.

Hver gang en bil passerte oss på 80-veien
i grøfta der vi sto blinka inn til siden
ble vi springfjærgynga
fram og tilbake som en billigmadrass eller når det vaker i en båt, som en liten pram på vannet når dyre yachter lager bølger.
Jeg satt og tenkte på om

Richter skala noensinne er helt på 0
eller om vi hele tiden opplever små minijordskjelv, helt normale rystelser
vi ikke merker;

fordi vi er blitt så vant til det;
at det vi tror er «rolig» bare er kontinuerlige, usynlige desimaltall av bråk –

hvor stille det egentlig kan bli.

Hvor gammel ble han? spurte jeg.
28.
Bare ett år fra 27!
sa noen,
du vet den 27-årsklubben –

med Jim Morrison og Janis Joplin.

Og vi blinket oss ut og kjørte videre, snakket om andre ting, om halslinser og blåbær med sjokoladetrekk de hadde kjøpt på Shell,
og jeg så ut på fjordgapet i stedet,

for sånn går livet videre
i digresjoner:

for sånn
blir alt som før:
for våren er ikke en ny begynnelse:
for døden er bare en markør

Om nostalgi.

 

1. Innledning og om Drammen

(Intro: Juni – Bendik Baksaas og Kristoffer Eikrem)

I Drammen finnes det to sider av byen, Bragernes og Strømsø, Solsida og Skyggesida, kan du si, som ligger på hver sin side av Drammenselva, som sjærer gjennom landskapet og ser ut som den har fordelt disse to åsene på hver si side.

Jeg er oppvokst på Strømsø, på den sida hvor det meste av papirindustrien lå, hvor havna fortsatt ligger og arbeiderklassen pleide å holde til, den gang det fantes en arbeiderklasse.

Langsmed havna, like før man kommer til den nedlagte tollstasjonen, under Motorveibrua, ligger det i dag en skatepark og en jernbanelinje med nedrusta jernvogner med grafitti som får meg til å føle at jeg er i Detroit.

I likhet med mange andre drammensere sikkert og folk fra mindre byer som flytter ut av hjembyen, legger jeg merke til små *helt-spesielt-for-Drammen* idiosyncracies og merkverdigheter når jeg er hjemom.

Og her, under Motorveibrua hvor sykkelstien går langs de nedlagte jernbaneskinnene, finnes et stykke norsk samtidskunst, som kanskje ikke så mange legger merke til. For litt uti vannet står det en mystisk statue. Kanskje fem meter uti elva, oppå en høy påla, en betongsøyle nesten like høy som de helt likt utforma søylene motorveien hviler på ved siden av, står en statue av en mann, tjue meter over sykkelstien.

Og mannen (eller dama, for personen er litt sånn vanskelig å skjelne) roper! Står og roper. Han eller hun ser i hvert fall ut som hun roper: Personen tar hånden opp mot munnen og ser ut som han roper av sine lungers fulle kraft.

Og jeg har aldri skjønt hvorfor.

Eller hva det betyr. Men så, på den andre siden, midt i ei rundkjøring på Bragernes, like ved kjøpesenteret CC, en kilometer på andre siden av elva, la jeg merke til flere år etterpå, at det står en tilsvarende søyle. Og oppå denne søylen, en tilsvarende person, som roper tilbake.

Dette kunstverket er ikke bare mystisk, men i all sin stygge, men også litt vakre, motorveiaktige veistøvbrunsvarte hverdagslighet så har dette med to helt like folk som roper på hver sin side av elva en meningstvetydighet, kan du si, og dybde som – for meg i hvert fall – har en infinitt halveringstid. For meg, som er fra byen, så sier det nemlig noe dypt om hvem eller hva en drammenser er.

Dét som kjennetegner en drammenser, ved siden av behovet for å stadig definere og redefinere seg selv, er et nostalgisk forhold til fortida.

Dette er mye på grunn av den ruvende utviklinga som har foregått i og rundt Drammen de siste tjue åra. Bygninger har blitt revet og nye blitt reist og elva renset og parkområder renovert; tilsynelatende for evig dømte tapere har blitt unge progressive seriemestere og Real Madrid-spillere. Folk strømmer til byen og prisene på eiendomsmarkedet øker.

Samtidig, når folk fra Oslo eller andre byer konfronterer meg med hvor fint det har blitt i Drammen, at alt før var så harry og 70-talls og grimey; akkurat som det er et par glasspyramider og marmorfasader og nyskapende landskapsarkitektur som utgjør en by, så blir jeg litt sånn: «Men, vet du hva, det var faktisk litt ålreit før også».

Akkurat som om noe ekte og sjelaktig har blitt tapt på veien. At det som engang var autentisk ved byen og bylivet har blitt pusset vekk i all oppussinga.

Men idet jeg sier det, skjønner jeg at jeg like gjerne kunne ha stått inni et av de glasshus med kontorplass og kaffebar med en sånn torgstein i hånda.

For det kan jo egentlig ikke jeg huske?

2. Retrofenomenet

(Musikk: Time Remembered – Kjetil Jerve Trio)

Noe som er vanskelig med å fylle 30 år i 2018, er at det å være tredve år, er ikke det samme lenger, som det var før. Da oldefaren min var tredve år, var han omtrent bestefar allerede – tipp-oldefaren min sikkert allerede pensjonist. I Abrahams tid var man statistisk sett sikkert allerede død.

I løpet av min 29-årige levetid har tyveårene blitt de nye tenårene, tredveårene de nye tyveårene, førtiårene også de nye tyveårene. Femti de nye tredve. Pensjonsalderen blir stadig høyere – og når jeg blir så pensjonist, kommer det sikkert ikke til å finnes pensjonister lenger. Det har gått inflasjon i ungdom.

Så derfor er det fascinerende å se hvordan dagens ungdomsopprør i veldig stor grad handler om et slags anti-opprør. Istedet for å gjøre som ungdommer gjorde før, å pierce trynet og skinne seg på sidene og gro lilla hanekam, eller gå med saggebukser og gjøre hærverk, handler dagens opprør om å være nøktern og konservativ. Nesten kjedelig.

Hvorfor? Fordi det ikke er noen ny vei å gå; ingen ny retning igjen å gjøre opprør i. Det meste revolusjonerende er allerede gjort. Destruktivitet er nittitalls på en dårlig måte. Nihilisme er klisjéaktig.

Dette synes å være idébakgrunnen for det som på folkemunne kalles «gamlisungdom». At unge folk klær seg etter sine besteforeldre.

Og jeg ikke bare går god for denne stilretningen. Jeg digger det. Jeg synes for eksempel gamle møbler er fint; jeg savner allerede sprakinga fra en gammeldags FM-reiseradio; jeg liker følelsen å spille vinylskiver; 50-talls biler; nittitalls-farger; loppemarked-indie-estetikk; tradisjonelle barberhøvler; jeg synes hatt er kult.

Tilsynelatende totalt ubegrunnet nostalgi var min generasjons veldig, veldig lavmælte og elendige opprør. På slutten av 00-tallet og begynnelsen av 10-tallet var dette snåle fenomenet med retroestetikk fremdeles smalt og forbeholdt noen veldig få.

I dag er *retro* blitt mainstream. IKEA er retro. Matprodukter og Solidox-tannkremen min har fått retrodesign. Reklame for Solo og prøver å liksom å være tiltalende retro, å spille på tradisjoner og fortidens.

På mange måter er jo dette noe som bryter veldig med moderniteten. For på en litt paradoksal måte som jeg ikke helt er sikker på hvorfor eller hva det sier noe om, representerer det å resirkulere gamle ting, noe nytt.

Hollywood-skuespilleren Shia LeBouef, kjent fra Transformers-filmene, publiserte i 2011 et manifest. Ikke bare publiserte han et manifest, men i dette «Metamodernistmanifestet», hevder denne blockbusterskuespilleren og kompisen hans at modernismen og postmodernismen er død, og postulerer en ny tid.

Vi befinner oss nå i en alder hvor modernismens fremtidshåp og postmodernismens kynisme ikke fungerer lenger. Vi lever, mener LeBouef og hans meningsfeller, i en kulturell tid kalt «metamodernismen», som de selv kalte «en romantisk respons på krisetid».

Og for en ironisk åpen postmodernist er det jo mye å ta tak i allerede her. Han er kjent fra Transformers, liksom.

Men etter hvert som årene går – og det er tross alt allerede ganske lenge siden 2011, året da iPhone 3G kom ut – synes jeg å se mye av dette rare tankegodset liksom sakte kommer til syne samfunnet.

Vegansk komlemiddag. VR-briller med Super Mario. High-tech helt nye el-sykler blir designet som retro gamle DBS-damesykler med melkekassekurv foran.

Alt er en mix av remixer.

Istedet for å dekonstruere det etablerte, prøver vi ifølge dette manifestet og nye paradigmet å rekonstruere det allerede fragmentariske. Der hvor man i det moderne samfunn pleide å ha store grande narrativer å tro og håpe på, eller det i postmodernismen ikke lenger finnes én stor sannhet, men mange små subjektive virkelighetsforståelser, prøver vi i dag å manøvrere i egen evolusjon og se på alt rotet i verden og skape vår egen mening i det.

For å forstå samtiden ser vi like mye tilbake i tid som vi setter vår lit til teknologiens utvikling.

Vi som lever i den vestlige kultursfæren er like mye nostalgikere som futurister.

3. Hiphop og romantikken

(Musikk: Like god å leve – Building Instruments)

Hiphop er definitivt såkalt metamodernism i praksis. Selve ideen bak hip-hop-musikken kommer fra å mixe og sample, sample vinyler: Nemlig å ta (eller bøffe, evt. LeBoefe) et utvalgt del av en gammel sang – gjerne det man mener er den beste delen av sangen – og spille den av i loops på to vinyler man mixer sammen, ved siden av hverandre. I en ny sang. Som en dialog, på en måte, hvor begge parter hele tiden sier det samme.

Noe av det mest interessante med hiphop-kultur, er at den kontinuerlig forholder seg til sin egen historie og ser like mye bakover som fram, og derfor på en måte prøver å stå stille, men allikevel inneholder en evolusjonsperiode som starter på 70-tallet, som fortsatt pågår i dag.

Denne evolusjonsprosessen speiler på sin egen måte også den amerikanske samfunnsutviklinga: På 70-tallet er tekstene glade og musikken up-tempo danseorientert, og hiphop fremstår som en mangefasettert kultur som handler om fargerikt fellesskap og solidaritet, med en fire elementer-mentalitet som blander sammen dans og graffiti og DJ’ing og rap, en ungdomskultur; på 80-tallet blir trommene og breaksa mer definerte, med masse diskant, mens tekstene blir hardere, mer individualistiske og sosialt bevisste, samtidig som plateselskapene begynner å innse at man kan tjene ganske store penger på å selge svart ungdomskultur; utover 90-tallet skildrer rappen tøffe oppvekster hvor det lyriske jeg vokser opp med dop og ender opp som doplanger, med en fuck-alt-og-alle attitude; på 00-tallet handler det meste om glattproduserte beats med tekster om sex, dealing, spenn og biler og diamantsmykker; på 10-tallet er musikken sjangerforvirra og tekstene handler om depresjon og følelsesnummenhet.

Av en eller annen grunn er det nittitallet som appellerer mest til norsk ungdom som knapt var seks år og ikke kan huske at The Notorious B.I.G., Nas og Pete Rock & C.L. Smooth ga ut sine debutskiver, men som fant musikken på Napster og LimeWire ti, femten, tjue år senere.

Og det er jo en dreamy og flummig tanke i seg selv: Hvordan det i det hele tatt går an å drømme seg tilbake til et tid man ikke har opplevd. Til et sted man ikke har vært. Og det er jo også noe trist med hiphop: At den i sin kjerne handler om en ungdommelig energi som man vil beholde og fryse i tid, litt som ungdommen selv. Fat Joe kommer til å gå i caps for alltid. Alle nye, yngre artister blir sammenliknet med de gamle storheter. Gamle storheter prøver på sin side å gjenskape de gamle albumene sine ved å gi ut bleke oppfølgere.

Samtidig er det også på nittitallet, på østkysten, i New York, at hiphop er mest romantisk og nostalgisk.

«Illmatic» av Nas er ett av tidenes beste hiphop-album, og i hvert fall det beste fra gullalderen for østkyst-ninetys rap. Musikken, hvor det meste som er samplet er klassiske jazzsamples og fra sanger som Michael Jacksons «Human Nature», er hazy og melankolsk, drømmende. Tekstene skiller seg fra mye annet i at de er så lyriske og skildrer livet i Queensbridge på en poetisk måte. Mye av «Illmatic» handler også nettopp om å se tilbake på tida som er forgangen.

Tittelen refererer også til tiden. «Ill» er slang for «dritbra», liksom «syk», «sykt bra», perfeksjon. Mens «matic» refererer til noe klassisk, kan du si, noe old-school, men også noe som arbeider og prosesserer, en maskin. Adjektivet «illmatic» beskriver altså noe gammelt, gjort om til perfeksjon. På et sted sier den knapt tjue år gamle Nas: Time is Illmatic. Tiden i seg selv er noe som forvandler og prosesserer, perfeksjonerer det gamle.

Hos poeten John Keats, som i likhet med Nas 170 år senere også var en romantiker opptatt av fordums tider, er skjønnheten, det vakre i verden, og fortiden, det samme.

I løpet av året fra han var 23 til 24 år, et annus mirablis og helt utrolig fruktbar periode i en poets liv, skrev Keats nesten alle sine største dikt, blant annet «Ode on a Grecian Urne».

«Ode on a Grecian Urne» er en ekfrase, en poetisk skildring av et annet kunstverk, som i diktet er en vakker vase fra antikken. Poeten eller det lyriske jeg undrer seg over figurene på urnen og forbauser seg over at den har overlevd, og reflekterer over forholdet mellom skjønnheten og tiden.

«Ode on a Grecian Urne» er et av den engelske romantikkens mest kjente dikt. Det handler om lengselen i å se eller erfare noe vakkert, men også melankolien og nostalgien i det vakre, det som en gang var.

Litt som å lengte etter å leve sommeren 1993 i Brooklyn Heights, når man aldri vært i USA, i 2018.

For her forsøker poeten å restaurere et ideal mot om bevisstheten om tap. Det er en dobbelthet i diktet, tida er både tapt og kunsten kan samtidig bevare tida gjennom å la tida bli gjenskapt.

Og det evige og sanne og vakre er knyttet til noe retrospektivt: Urnen er evig vakker hos Keats ikke fordi den er vakker nå, men fordi den gjenkaller en enda større skjønnhet, fra fortida. Urnen vil på en måte for alltid være vakrere før. Det ekte og sanne og skjønne – «Sannheten» og «Skjønnheten» med store S’er – er et nåtidig ekko av fortida.

Time is Illmatic.

Hvis man flipper på dét, høres det enda mer håpløst romantisk og verdensfjernt ut: I den faktiske fremtiden, la oss si om fem minutter eller i morgen, så vil ikke urnen være vakrere fordi tiden har økt, men alt avhenger av ideen om hvor vakker den var, eller kan ha vært, i et slags fortidig potensiale.

Og sånn sett er jo ikke nostalgi mer enn en slags invertert angst. Fremtidsfrykt i et lilla og cyan negativbilde.

Jeg leste her om dagen en Instagram-quote en norsk poet jeg kjenner hadde lagt ut: At angst er en konspirasjonsteori om deg selv.

Konspirasjonsteorier er interessante på den måten at de er en slags litterær internettsjanger av hyper-fiksjoner, som prøver å forklare virkeligheten med å påstå at vår vanlige oppfattelse av den er en hoax og en løgn og presentere en alternativ virkelighetsoppfatning.

Derfor viser på mange måter fenomenet konspirasjonsteorier oss at alle våre verdensbilder og livssyn også er fiksjoner, at de fleste av oss forstår verden via å lage narrativer om oss selv og de rundt oss.

Men nostalgi er en omvendt sånn forklaringsmodell, med en annen form for en slags alternativ fortelling. Men i motsetning til en klassisk konspirasjonsteori, som forklarer oss hva som foregår rundt oss ved å avsløre en skjult agenda som ligger bakenfor hva som skjer, akkurat nå, har det nostalgiske narrativet en litt mer subtil og annen, bortforklarende funksjon.

Ja, okey – det var mye som var kjipt med å leve under Øst-Tyskland under DDR-tiden, du ble overvåket av STASI og måtte vente 28 år på venteliste for å få en Trabant og så videre … – MEN – vi låste aldri døra…

En av Wes Anderson-filmene jeg liker best, «The Grand Budapest Hotel», tar for seg mellomkrigtidas Europa. Den er inspirert av boka «Die Welt von Gestern», på norsk «Verden av i går», av østerrikeren Stefan Zweig.

Stefan Zweig er litt glemt av ettertida, kanskje fordi han, i likhet med Wes Anderson, er en sentimental romantisk nostalgiker, en menneskelig egenskap som ironisk nok ikke ser ut til å tåle tidens tann i kunsten.

Boka er ikke en roman, men en selvbiografi, skrevet i Brasil i 1942, da Nazi-Tyskland så ut til å vinne krigen. Og Zweig, som var jødisk – helt uromantisk, men med en vanvittig lengsel etter kontinentet han har forlatt, skildrer tidsånden i Europa og kulturhovedstaden Wien – i hvert fall den kulturelle overklassen – før første verdenskrig, i vanvittig detalj.

Hvordan folk forholdt seg til seksualitet: At første gangen en ballerina viste de bare anklene sine på ballett, var det en outrage. Hvordan mannsrollen var omvendt av i dag: Idealet på slutten av 1800-tallet var ikke å være ung, men tvert imot å se gammel ut. Alle gutter prøvde desperat å få helskjegg, og det var nærmest om å gjøre å se mest mulig ut som Ivar Aasen. Hvordan kvinnerollen var sånn at før du giftet deg, var det forventet at du oppførte deg som en lita jente, noe som ga komiske utslag hvor ugifte kvinner langt oppi tredveåra sosialt sett var tvunget til å se ut som og oppføre seg som fjortenåringer.

Han beskriver Freud og Rilke og åndslivet før og mellom begge verdenskrigene. Rett etter bokmanuset var ferdigstilt, begikk Stefan Zweig selvmord, i eksil. Selvbiografien er et fortvilet rop om hjelp om å få tilbake det tapte livet og den europeiske kulturen han elsket, på en helt annen og mer reell måte enn hos for eksempel Proust.

Men det mest forstyrrende er hvordan samfunnslivet før første verdenskrig er portrettert: Fra slutten av 1800-tallet frem til 1914 går samfunnet i stadig mer tolerant retning. Det blir helt greit å vise anklene. Men samtidig beskriver Zweig en åndelig søvnighet og en slags kollektiv drømmetilstand som tillater katastrofen første verdenskrig å hende. Plutselig eksploderer det. To av de store og mest ufattelige tragediene i menneskehetens historie. Akkurat som om ingen tror at det kan skje, og derfor skjer det.

Og jeg klarer ikke å la være å føle at det resonnerer i dagens zeitgeist. At vi også går rundt i en drøm om at vondskap ikke finnes og at alt vil uten videre fortsette å være sånn her, som det har vært.

Sånn sett, med tanke på fremtiden, er jeg (i hvert fall nå for tiden) mer bekymret for fortidsforskjønnelse enn fremtidsfrykt.

Greit – Drammenselva før i tiden var så forgiftet av cellulose fra papirindustrien at det ikke gikk an å bade i Drammensfjorden på åtti- og nittitallet…

Men når jeg tenker tilbake nå, så er det ikke sånn jeg husker det.

Da husker jeg jo bare det fine.

4. Teknologi

(Musikk: Memory Lane – Elzhi)

Lenge så trodde jeg at jeg hadde dekodet kunstverket, stauene som står på hver side av elva og roper til hverandre, hva de betød, hva som var meninga bak.

For jo, jeg som drammenser er en håpløs nostalgiker og, i likhet med alle andre folk i alle land, byer og småkommuner, i en posisjon hvor jeg kontinuerlig må redefinere meg selv og min identitet, og spesielt etter kommunesammenslåinga, hvor man i Drammens tilfelle må få seg et nytt byvåpen og plutselig bor i samme kommunen som folk fra nabokommune og erkerival Mjøndalen.

Og det var dette jeg leste i kunstverket med de ropende statuene: At drammenseren er i en samtale med seg selv, de to sidene. Fortiden og fremtiden, på en måte.

Men så, mens jeg stirret på statuen på Strømsøsiden, den som ikke står i rundkjøringa, men uti elva, skjønte jeg at dette handlet ikke om personene eller sidene i det hele tatt. Det handlet om elva. En elv, selve primsymbolet på tid. At byen er en samtale på tvers av tiden.

Det er fascinerende hvordan vi mennesker forstår oss selv og kroppen i forhold til teknologien. I den greske antikken var menneskets selvbilde styrt av det teknologiske gjennombruddet i hydraulikk: At kroppen var styrt av fordelingen av væsker og trykk, gjennom pumpingen i hjertet og hvor mye galle man hadde i blæra. Før Descartes på 1600-tallet lanserer ideen om kroppen og hele verden som en stor mekanisk maskin, et mekanisk verdensbilde, var klokken og urverket et enormt teknologisk nyvinning.

Hvordan ser vi på oss selv i dag, i teknologiens og informasjonens tidsalder?

Sett fra kvantefysikkens perspektiv, er vår allminnelige bevissthet rundt oss selv, sånn vi går rundt i hverdagen og betrakter kroppen vår og hjernen og universet, minst hundre og femti år gammel.

Vi tror vi lever linjære liv, fra fødsel til død i en rett strek, og prøver å lage meningsfulle sekvenser ut av alt, som et Ibsen-drama i Ibsens egen samtid, når vi er fanget i små og store looper og sirkler og spiraler, og vitenskapen forteller oss (og har fortalt oss hele 1900-tallet) at verden, og i hvert fall på kvantepartikkelnivå, ikke henger sammen på den måten.

I hvert fall på en mikroskala henger universets minste bestanddeler sammen på en måte at ikke bare er sånn at fortiden bestemmer over fremtiden, men fremtidshendelser faktisk også kan bestemme over fortiden: Tiden er en samtale vi opplever som en enetale.

Her om dagen så jeg en rystende YouTube-video. Det var fra lanseringen av den første iPhone. Steve Jobs sier i videoen at verden nå vil forandres for alltid. At det han nå skal vise, kommer til å fundamentalt endre måten vi kommuniserer og bruker internett på. Og så, ta-daa, viser han frem iPhone 1, som ser ut som en ståltråd og gråstein tapet fast i en treplanke i forhold til dagens mobiltelefonteknologi. Gisp etter gisp går gjennom salen for hver ny revolusjonerende *feature* Steve Jobs viser fram. Wow, det er kamera på den. Og internett. Alle ord som ytres er ladete med Evighetens orgelaktige klang. Men det mest rystende er ikke videoen i seg selv, men *når* den er lagt ut: i 2007.

For femti år siden sto etter sigende alle på bussholdeplassen og holdt en sigg, sånn, opp mot øret. I dag holder de en skjerm, sånn, foran fjeset.

Derfor, mens jeg gikk videre på sykkelstien til jernbanestasjonen, la jeg vekk ideen om at jeg hadde dekodet kunstverket med statuene i Drammen. For det handlet verken om tid eller nostalgi eller dialektisk selvbilde. Statuene handlet bare om statuene.

Elva er større enn oss. Og vår samtale med hverandre, statuenes forsøk på å rope til hverandre kommunisere fra hver sin side av elvas stille drønn, er ikke mulig å høre. Det var ikke elva som var meninga med kunstverket. Det er å vise hvor små statuene er i forhold til den.

5. Sykehuset i Drammen

(Musikk: 29# Strafford APTS – Bon Iver)

For en drøyt år siden var jeg innlagt på sykehuset i Drammen. Bare noen få andre ganger i livet har jeg vært der, men det slo meg straks hvor lite som har skjedd inne på sykehuset – eller forsåvidt også utenpå – de siste tyve årene.

Da jeg var innlagt med en kraftig hjernerystelse da jeg var 7 år, kan jeg allikevel vagt erindre at linoleumsgulvet var i samme mønster og farge. Senere opp igjennom ungdommen brakk jeg foten og besøkte sykehuset sporadisk. Og jeg kunne kjenne igjen småting, de åkergule gardinene, rammene på sykesengene, Mariekjeksene og de skolegårdsaktige barnemaleriene som preger utvalgte vegger der det sikkert tidligere har vært en barneavdeling. Den retro pasientskjorta man får utdelt så temmelig kjent ut også. Eller kiosken nede i ankomsten i første etasje, for ikke å snakke om interiøret i kafeteriaen, umiskjennelig og som på en måte skal forestille utsiden av et hus med tak og takrenner og vinduer, og bestandig får meg til å tenke på «Mot i brøstet». De serverte til og med mye av den samme maten, som om karbonadesmørbrødene og emballasjen på en-porsjons-syltetøypakkene var blitt uforandret gjennom tre tiår.

Og det var helt greit.

For det første forsto jeg jo at et sykehus som skal flytte, for dette skal legges ned og kommunen bygge et nytt, selvfølgelig de ikke pusser opp selv de små skiltene hvor det står hva som er Dagens i kantina. Når sykehuset snart flytter til den nye tomta i Fjordparken, tenkte jeg, så kommer alt vel til å bli så nytt at selv juicen i dispenseren kommer til å gå fra sånn gulrot-kartong-frokostjuice til ferskpresset aronia.

Men jeg syntes det var overraskende OK å være på dette gamle sykehuset, ikke bare på grunn av de flinke folkene som jobbet her, men fordi det nettopp var litt gammelt og kjent. Det var en tanke som bokstavelig talt tok meg på senga: Jeg har nemlig alltid sett på sykehuset som, ja, noe sykt, noe skummelt, et slags forsteinet fjelltroll i Bragernesåsen. En fotoboksfarget grå kjempe, laget for å være usynlig, med gule innvoller og korridorer som sakte fordøyer deg hvis du havner i systemet dens.

Og da jeg sto på balkongen på Medisin 3 og så utover byen og det var et gjerdegitter foran meg, som i Drammen fengsel, og jeg heller ikke fikk lov til å dra hjem eller forlate avdelinga på grunn av at jeg måtte utredes videre, var den tanken ganske nær.

Men det jeg sto og tenkte på, var hva de skulle gjøre med denne gamle kjempen. Om det skulle bli nye leiligheter eller om det skulle rives og det skulle bygges kjøpesenter, noe nytt eller om det skulle bli kontorer. At det føltes litt synd. Men samtidig unektelig bra at noe nytt ble bygget.

I byplanlegging spiller nemlig nostalgi og romantisering liten rolle. Selv i bevaringen av byens identitet har man ikke tid eller ressurser til å dvele ved det gamle, men man må heller prøve å videreforedle særpreget og byånden i det nye. Alt handler til syvende og sist om harde tall. Man vet at byen kommer til å øke så og så mye i fremtiden, at man derfor trenger så og så mye større boligplass til byens innbyggere, disse trenger skole og idrettsanlegg og parktilbud. Og så videre.

Herfra kunne jeg se helt hjem til Rundtom. Blikket streifet over sentrum, der gule kraner så ut som en bambusskog og skinnende nye tak på nye bygninger og enda noen nye spennende bygg som ennå kun var i skjellettfasen, vokste fram. Jeg kunne se Marienlyst, friidrettsbanen. Der var det jo så mye bråk med hva de skulle gjøre med anlegget og området rundt. For ikke så lenge siden hadde jeg kjørt forbi min videregående, der borte. Den så ut som et Apple-produkt i forhold til den gamle fasttelefonen jeg gikk ut av. Faktisk, når jeg tenkte over det, var alle skolene jeg hadde gått på i min ungdoms Drammen bygget om, pusset opp eller lagt ned og flyttet vekk. Ikke verst…

Jeg kunne sverge på at det stygge steinbruddet i Kobbervikdalen hadde begynt å bli grønt, at det hadde et grønnskinn i sola. At naturen tok det tilbake. Det så i hvert fall sånn ut. Sist jeg var her, tenkte jeg, på Drammen sykehus, innlagt som pasient, var jeg sju år. Da var jeg helt annerledes. Og akkurat som kroppen min hadde vokst og regenerert seg selv med årene, og ikke var den samme nå som da, ble også hver bestanddel av byen foran meg også byttet ut med tida.

Jeg så utover byen og elva, prøvde å se om steinbruddet var blitt grønt eller ikke.

Og hvor stort og nytt og forandret kan noe bli før det – kanskje – etter hvert, umerkelig, har blitt noe annet?

(Outro: In and Out of Weeks – Highasakite)

Idet jeg sykler nedover Schweigaards gate, lager trikken sånn tekno-aktig musikk.

Metalliske … virvler? som *dst*-*dst*-*dst* …

Og ei lita jente, ei lita, lubben jentunge som ikke kan være mer enn kanskje seks eller sju år, 

står og ser utover gata, kanskje himmelen, svaier i takt med bassen. 

Hun danser! til lyden som ikke engang er musikk. 

I et lite øyeblikk …

Jeg sykler forbi og ser det i et glimt: hun danser liksom uten å tenke over det, som om den lille Karlson på taket-kroppen hennes bare MÅ.

I et lite øyeblikk blir jeg skikkelig glad.

«ORD, TALL. LYS»

Tekst for scene skrevet av elever ved Bjerke videregående skole til skoleforestillinga «Rødt, hvitt og vårt». Teksten(e) ble skrevet på skrivekurs med Fredrik Høyer, som har satt sammen teksten.

Skuespiller A:

Jeg husker ikke mye fra barndommen min. Jeg husker å se meg i speilet og innse at jeg ikke ser ut som elevene i klassen. At jeg ikke ser ut som mine egne søsken. Søstera mi har lys hud. Lysere hud og store lyse krøller som når ned til hennes skuldre. Hun er en rose.

Skuespiller B:

Kvelden er mørk og noen synes den er skummel. Noen liker kvelden andre liker den ikke. På kvelden er det vanskelig å se hverandre i mørket, men det er vel bra for de som ikke liker å bli sett. Å bli sett er det ikke alle som liker noen liker ikke dette i det hel tatt. Andre liker det godt. Det er bare sånn vi er. Vi er veldig forskjellige. Om kvelden er det ofte skummelt for noen å gå ut. Det er noe foreldrene våre vil aller helst at vi skal unngå. For på kvelden kan det virke som at det er ingen regler. Og man er tryggest.

Skuespiller C:

Jeg ble født i Vennesla. Det er en liten kommune i Kristiansand. 10 000 innbyggere. 9 999 norske familier. En kurdisk familie. Da jeg gikk på barnehage var jeg den eneste med mørkt hår. Var en halvveis afro. Alle var blonde. Alle sammen. Jeg lå aldri merke til dette. Det gjorde ikke de andre barna heller. Til en av barna kom borti meg og elsker at jeg hadde krøllete hår. Jeg hadde aldri tenkt på at krøllete hår var pent. Siden alle hadde rett hår, men i det øyeblikket var jeg stolt over mitt mørke krøllete hår.

Skuespiller A:

Det er mange som bruker ordet «Abd» fra arabisk til å beskrive mennesker med mørkere hud. Da jeg var 5 hørte jeg broren min kalle meg det for første gang. Som om jeg ikke var en av dem. De var så vakre alle sammen. De var roser. Hele familien min. Ordet ble gjentatt om og om igjen. Familien min var roser. Jeg var ugress. Ikke velkommen.

Skuespiller D:

Jeg blir ikke sett. I hvert fall ikke om nettene. Helt usynlig er jeg. Jeg føler egentlig jeg vil legge meg i snøen og skrike «se på meg» og «her er jeg», men det nytter ikke. Idet jeg ikke får puste hører jeg en vond setning som gjentas i hodet mitt. Like ord, samme setning, gang på gang. Seks ord.

Skuespiller C:

I nabolaget var det 9 barn med en annen bakgrunn og kun en nordmann. Jeg prøvde å bli venn med de fra en annen bakgrunn. Jeg var for norsk for dem. Gikk til nordmannen. Var ikke norsk nok. Ville i det minste passe inn i en gruppe systemet har lagt satt i landet. Så i det øyeblikket. Forandret jeg dialekten min. I det øyeblikket. Rettet jeg håret mitt.

Skuespiller D:

Da jeg var 5 min unna huset, var de like bak meg. Da jeg hørte stillheten ble jeg redd fordi det ble for stille. Da jeg snudde meg, så jeg 3 armer svinge rett mot meg og jeg faller. De begynner å slå og begynner å få meg ned i bakken.

Skuespiller A:

Jeg lærte hva ordet egentlig betyde. «Abd». Det betyr «slave» på arabisk. Min hudfarge og mitt hår gjør meg ikke mer enn det. En slave. Slave til normene deres. Rosene blomstrer hver dag. Annerledes. Uvelkommen. Uønsket. Jeg er ikke som dem. Jeg vil aldri bli en rose. Jeg vil aldri passe inn i hagen. Jeg er ugress i deres rosehage.

Skuespiller B:

Kvelden er lang. Og mørk. Mystisk. Men den gir også litt lys. Noen lager vi. Som stolper. Noen er allerede der. Som stjerner. Stjerner. Noen sier at stjerner er vår i mørket. Eller at det er tomt. Men om kvelden, når natta kommer, bryr jeg meg ikke. Folk kan tro det de tror.

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.

at USA vil flytte sin ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem

mens Kvirinius var landshøvding

anerkjente som Israels hovedstad.

og gjorde derfor en stor endring i USAs håndtering av situasjonen i Midt-Østen.

fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem,

sammenstøt og protester i nærheten av de områdene kontrollert av Israel nær Vestbredden og på grensen til Gaza

for det var ikke husrom for dem.

i en situasjon som ytterligere forverret seg i Øst-Ghouta

utenfor Syrias hovedstad Damaskus

Nesten 12 prosent av barn under fem år i det beleirede området av akutt underernæring

Minst 39 mennesker i luftangrep mot en fangeleir drevet av opprørere i Jemen

kurdiske stillinger i Irak

slaver på auksjon i Tripoli

noen gjetere der i nærheten var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin.

overveldet av redsel.

alvorlig bekymret

Flere hundre illsinte unge palestinske menn kastet steiner med slynge mot politiet

Politiet svarte med å avfyre steinharde gummikuler og store mengder tåregass. På høydene rundt sletten der kampene utspilte seg, sto israelske snikskyttere.

Luften rev i nesen og svidde i øynene. Mange dekket ansiktet med skjerf og løp i ly mellom hver runde med tåregass. Ambulansene rykket inn med jevne mellomrom

Men engelen sa til dem: «Frykt ikke!

Se,

Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare

og Herrens herlighet lyste om dem.

mer forpliktet nå enn noensinne til å oppnå fred i Midtøsten. Og vi er trolig nærmere målet enn noen gang før

fremdeles sterkt bundet til ønsket om en fredsavtale, som skal bli en fantastisk avtale for både israelerne og palestinerne

Dette er bare en anerkjennelse av virkeligheten

Vi kan ikke løse våre problemer med de samme feilaktige antagelsene og gjenta de samme feilaktige strategiene som tidligere

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen

det lille barnet i krybben

dette barnet

tok vare på alt som ble sagt,

alt de hadde hørt og sett

og grunnet på det i sitt hjerte

(Sendt på Salongen i P2 den 24. desember 2017. Kan høres her.)

BRAND ET DRAMATISK DIGT AF HENRIK IBSEN KJØBENHAVN FORLAGT AF DEN GYLDENDALSKE BOGHANDEL (F. HEGEL) THIELES BOGTRYKKERI 1866 BRAND De handlende BRAND HANS MODER EJNAR, en Maler AGNES FOGDEN DOKTOREN PROVSTEN KLOKKEREN SKOLEMESTEREN GERD EN BONDE HANS HALVVOXNE SØN EN ANDEN BONDE EN KVINDE EN ANDEN KVINDE en SKRIVERKARL PRESTER og EMBEDSMÆND ALMUE, MÆND, KVINDER og BØRN FRISTEREN I ØDEMARKEN DE USYNLIGES KOR EN RØST Handlingen foregaar i vor Tid, dels i dels omkring en Fjordbyggd paa Vestkysten af Norge. FØRSTE HANDLING Oppe i Sneen paa Fjeldvidderne. Taagen ligger tætt og tung; det er Regnvejr og halvmørkt. Brand, (sortklædt, med Stav og Skræppe, kravler sig frem vestover). En Bonde og hans halvvoxne Søn, (som har slaaet Følge med, er noget bagefter). BONDEN raaber efter Brand Hej, Fremmedkarl, far ej saa fort! Hvor er du? BRAND Her! BONDEN Du gaar dig bort! Nu tykkner Skodden slig, at knappt en ser saa langt, som Staven rækker – SØNNEN Faer, her er Spriker! BONDEN Her er Sprækker! BRAND Og hvert et Vejspor har vi tabt. BONDEN skriger Stands, Mand! Guds bittre –! Her er Bræen Skral som en Skorpe! Tramp ej Sneen! BRAND lyttende Jeg hører Duren af en Foss. BONDEN En Bækk har hulet sig indunder; her er et Dyb, som ingen bunder; – det sluger baade dig og os! BRAND Frem maa jeg, som jeg før har sagt. BONDEN Det evner ingen Mandemagt. Kjend; – her er Grunden hul og sprød – Stands, Mand! Det gjælder Liv og Død! BRAND Jeg maa; jeg gaar en Stormands Bud. BONDEN Hvad heder han? BRAND Han heder Gud.

Du
Bli med UT eller?
Jeg har ikke vært sånn skikkelig UTE
på sånn 5 år, jeg!

Eller no’!
keen på å stikke UT nå, –
Ut

bare gi faen? Og…

Hei du.
Vi skal ikke dra UT da?
det er jo der det skjer,

Skjønner du eller?

Vi drar heller bare UT?
Vi kan ikke være her,
eller
vi kan jo det, men
vi drar

ut?
til byen, ut
til et utested,
ut
alle andre steder
enn her
er jo ute, jeg mener
til sentrum da!
til dit *det skjer*?!

Hei.
Du, jeg
vi bare gjør det?
stikker ut
og bare
har det gøy,
Hør da:
Vi stikker ut? Ut
til vi blir fulle
ut
og bare
tyller i oss øl
bare innhyller oss i tryllestøv
og bare hyller oss sjøl
i et sølvguttenehyl av fyllebrøl,
seriøst, vi bare gjør –
vi stikker UT
til vi ikke føler trynet mer
til syreregn
til alt det våte
til nysgjerrige rotter
til veltete søppelbokser
til vorset vi går forbi
til alt som går i oppløsning
til vi dropper syra alt oppløses i,
til vi går rundt og deklamerer jævla stuntpoesi
til stillheten brytes
til det indre ytres
til alt dette skitne og grimey drittet as,
det blir jo så legende-episk

Hvis vi
Du:
vi bare gjør det?!
Nå? Hæ?
Vi stikker UT???

til byen, vet du
til babbservietter som flyr som svevende tepper
og hører
stemmene letter
i køer med taxisjåfører
byduer
uteliggere
til vi føler noe! MER liksom
og digger det!
til brødre som står og krangler;
jentegjengen som prøver seg på allsanger;
til Nattas Forførere
og kjærlighetens hobbymetalldetektoramatører som prøver å lytte til hjertet
mens de søker med pikken
depper på McDonalds
etter ny kveld uten funn
døvblinde sjekker hun bak kassa;
ikke så sjukt rasta jazza opp gutta som kjøper hasj og longs til nach
som står på St. Olavs plass og fyrer opp lighteren
som en lightsaber gassa opp med PLASMA as
og bare lyser opp natta

asså,
du tror jeg kødder, men jeg mener det helt seriøst, når jeg sier det:
Vi må jo ut
til de Store Følelsene
Vi må jo UT!?
Vi må jo videre?!
Og bare ofre

oss selv
til Dansen?
til blomster?
til lønn?
til hassel?
til bassen bare bænger snur hele verden opp-ned
til asfalten sjangler
der folk går rundt og rangler og ler
i overflater så blanke at man kan se sin egen manglende sjel,
og bare FEIRE, be
til pæretreet
til gress
til Festen
til karen som sender «hva skjer» til eksen sin, foran 7-eleven-disken /som seff skjønner at den teksten bare spør om hun vil sex med han,
til dem som drømmer om en Supermann
men bare møter X-men
til pirattaxien
til folk på fortauet som koser hals og danser på roser i komatosedans i en nevrosekrans
til vi svever/
/lever
/eleverer
/leveler opp XP’en
til Menneskeheten!
til hvem-som-helst
bare elske hverandre
ELSKE HVERANDRE:
som om vi testa positivt på klamydia
– sammen!

Hæ?
DIGG UTE NÅ DA?!
Ikke sant
Vi må UT!

til Skien,
Kristiansand,
til midnattssol i Nord-Norge
til Solli, Lapsetorvet
og re-lapse
til vi besynger hymner!
til bønnestengler
grønne himler
til gatelysa
utlyser fatwaen
over blasse lux fra Luna
bare bli bura inne
be dørvakta sende en faktura
fordi vi er så fucka tura
at vi ikke får sagt «hurra»
over hvor mongoglade
for å lovprise til Fortuna,
til en evig sol
til etanol
til Væren
til teknosfæren
til hele verden blir en metafor
for meta for
å ta med vår egen magefølelse som rettesnor
UT dit hvor nordlys polskifter det moralske kompasset snurrer oss rundt

Vi må jo UT?

til søndagen
beklager oss som en hvalsang
/bare gå rundt og fuckings skrike ut Drømmelands nasjonalsang
og rope og banne
/mer forbanna enn Saruman og faen meg Minister Farrakhan i samme karen
i en Ode
til gata as
til feromoner!
re:generasjoner
til barneran
til avstand
til fjorder
tetrahedroner
til skyer i horisonten
/som ligger der isklare som vann
der verden gråter
/og hver regndråpe
er farlig og sann
dit Color Line båter gynger som vanlig i havn
bare spise sopp som om vi vokste opp i Marioland!
helt til morgendagen gryr, håpe
det går an å lage noe av den
mens himmelen over oss våker
og måkeskriker en Marion Ravn-svanesang

at vi må UT! faen

og sverge i solnedgang
til skytshelgener for Helga
bedyrer kjærlighet
til damer
helt vanlige fyrer
til offere
til martyrer
til grisefine gudinner på parfymer velsigna av Mnemosyne
og helt på trynet Adonis’er
som står og pisser på sykkelstiene
til de med drikke med på byene
til de med nykter mine
til dimetyltryptaminet inni tykktarma dine
bare psyker trynet
til de som sitter på bygårdstak og bivåner binære stjerner soloppgangstigeopp
som to løvetannbarn av nektariner
til alle som griner/ orgasmehyler nå /som smiler
til alt som er
/som fantes
til alt som skal bli
til Lemuria, til Muu
til Atlantis
til Syden, til Mosul, til Sudan
til Saturn,
til Andromeda
/Pleiadene
/galaksen starter
bare én centimeter over bakken, as
og Melkeveien begynner faen meg inni oss

Vi må faen meg ut!

På plassen med halvkuleblomsterfontena utafor Nationaltheatret står den Pikachu’en som av og til står midt på plassen og driver og danser til en slags japansk eller koreansk tyggisanime-pop som spilles av på en gammel kassettspiller. Første gang jeg så det trodde jeg at det var en kunstperformance, bare på grunn av det morbide og vulgære i hele greia, for på plakaten bak pengepungen og den dansende, gule monstersvære tivolibamsemannen i kostymedrakten som danser med tegneseriefingrene hevet i glede, står det at sønnen hans i hjemlandet er dødssyk av kreft og trenger hjelp til å skaffe livsviktige medisiner. Om det er sant, finnes det ikke noe tristere i hele Universet og alle Multivers gjennom alle tider. Men i dag skjer det noe mer, noe annet. For i bakgrunnen av k-popen pleier det å ligge et musikalsk underlag i form av sigøynerjazzstorbandet med sax og trompet og den kontrabassen som har gule gjennomsiktige plaststrenger, med en helt rått overraskende bra lyd. I dag sitter de på den sedvanlige plassen utenfor t-banen i østgående retning. De spiller Michael. All I wanna say is that they don’t really care about us. Jeg lurer på om trompetisten mener noe med det? Men det er verken Pikachu eller jazzromfolkbandgutta som er grunnen til det yrende folkelivet på plassen, der Røde Kors-selgere pleier å stå, eller en annen ideell organisasjon. Det er de kinesiske aktivistene som melder om overgrep fra kinesiske myndigheter i form av tvungen organdonasjon. Jeg ser an og planlegger ruta mi gjennom plassen, ser meg ut den slalåmløypa som sannsynligvis vil gi meg minst bryderi og bother. Den ene kineseren, ei veldig pen jente, ser meg og gir meg en pamflett. Jeg tar den, rekker ikke å pønske ut en måte å ikke ta den imot. Mens jeg prøver å se ut som jeg ikke kommer til å kaste den med en gang i tilfelle hun ser etter meg, ikke at jeg skal det, men i tilfelle hun skulle tro det, for jeg tar pamfletten i farta og mumler bare noe idet jeg går forbi henne, bretter heftet i to og legger den i bukselomma. Kanskje jeg leser den etterpå. Så går jeg for å kjøpe sushi. Vegetar. En gang så jeg ei lita jente som sto og så på den Pikachuen og ikke turte å gå bort for å gi penger. Jeg fikk den sære følelsen av kjærlighet og varm omtanke blandet med sterk skam og sorg som jeg får når jeg ser noen komme med total og uforbeholden uskyld og ektehet i verden. Som den gangen de gamle folka, de pensjonistene, gikk bort til skranken på McDonalds og takket for maten. Jeg ble skrekkslagen og fylt med den samme ømheten som om Jesus selv helte flytende lys i hjertet mitt. For her satt jeg og hadde dette distanserte og selvhatende forholdet til maten jeg spiste: Jeg så på maten som dritt og spiste den som dritt, hatet meg selv for å spise dritt, selv om jeg elsket drittmat. Så kom disse og var så fine, disse skikkelige og gamle menneskene, rett og slett viste meg hvor tåpelig og syntetisk jeg selv var, helt ned til røttene av min eksistens på jorda. Litt sånn var det med denne lille jenta med briller. Jeg elsket henne og hatet meg selv samtidig: hun greide å se fargene og lyset i Pokémon-drakta. Jeg så bare et nøye utplukka sett med lysegrå fordommer. Verden er større, tenkte jeg, den er stadig mer, alltid mer, alltid i det blivende og mer og mer enn det idet jeg tror jeg har begrepet det og den. Større enn den tanken også; selv den var bare famling, for verden var alltid enda mer enn dét også. Mens jeg satte over spenn på nettbanken på mobilen, for Master’n var maxa og Visa-kortet var mista, bestemte jeg meg for å derfor lese pamfletten mens jeg ventet. Det sto at en religiøs gruppe som het Falun Gong (eller noe), som visstnok var en gruppe mediterende buddhist-aktige folk, systematisk ble og blir forfulgt i Kina. Ikke bare forfulgt, men internert i camps og drept for organene sine. Fy faen, tenkte jeg, hvis bare litt av dette var sant, var det helt drøyt. For det var min første innskytelse, som det alltid er, skepsis. Hvis det ikke passer inn med mitt verdensbilde, tviler jeg på det som ljug. Kilden her var jo tross alt folk som delte ut shit på gata. Men hva hvis det var sant? Hva hvis verden var sånn, at vi lever i en virkelighet hvor sannheten blir konstant undertrykt? Det slo meg plutselig at sjansen for at vi levde i en verden av ljug, statistisk sett måtte være høyere enn sjansen for at vi levde i en verden som var nogenlunde sann og stemte overens med hva jeg trodde om den. Verden var alltid større. Også større enn fortellinga mi om den. Jeg kjøpte ekstra soya, kosta 10 spenn. Det irriterte meg litt, for dama bak kassa kommenterte liksom noe kort om at jeg ville ha mer soyasaus, liksom «ja, du liker soya? Digger soyaen din?», som om hun var en slags topptrent sushi-mesterkokk fra Hokkaido rett fra seks år på sushilinja best i kullet sitt, når både jeg og hun visste så sjukt godt at hun var vietnamesisk og at sushien hun laget i beste fall var overprisa og at dette uansett var vegetar, ris og plain sesamfrø og avokado, akkurat som om jeg var en slags nordisk huleboer som ikke forsto hennes sushikunst og liksom burde og skulle egentlig nyte avokadoens og den revne gulrotas subtile smaksnyanser uten å dynke den i soya, som jo nordmenn gjør. Jeg angret på at jeg ikke hadde lagt igjen pamfletten med organdonasjon-innhøsting i Kina. Jeg hadde vurdert det, nemlig. Men i tilfelle de ikke var vietnamesiske, men kinesere, noe jeg imidlertid fant usannsynlig, ville jeg ikke offende dem ved å legge igjen anti-kinesisk propaganda som takk for maten. Jeg går istedet forbi Rådhusplassen, og tenker på hvilken vei verden går, som er mye av de samme tankene jeg tenkte i hele fjor; på den kunstinstallasjonen med doene borti her, like ved Stortinget. Det er tre av dem, en hvit, en rød og en blå, og på dem står det «liberté», «egalité» og «fraternité». Er meninga med dette verket å kommentere at vi hele tiden pisser på disse verdiene? Faen, den franske revolusjonens farger er jo fargene i vårt flagg. Og idet jeg tenker den tanken, i samme øyeblikk, ser jeg tre ballonger fly oppover fra bakkeplan på Karl Johan. Et raskt blikk: Forsikringsselskapet If deler tilfeldigvis ut røde og hvite og blå ballonger akkurat nå, i dag, her, og akkurat nå, når jeg tenker tanken og står her og ser denne veien, løsner det tre stykker, én i hver farge, en rød og hvit og blå ballong som en dråpe fra hver farge i flagget og troen på opplysningestanken og menneskerettighetene fra en ballongbukett eller fra noens hånd, flyr oppover. Jeg stanser og ser på. Det er symbolsk, bare nå. Så skjer det guddommelige: Ballongene, som tydeligvis henger sammen i en tråd, flyr oppover og oppover og oppover mot bygningen hvor Hanske-Hallén har butikk på hjørnet. På toppen av bygningen er en hvit flaggstang. Og der hekter de seg, ballongene. På toppen av flaggstanga også, der flagget skulle ha vært. De klovner seg rundt gulltuppen og blir hengende der, mens folk rundt meg frekventerer forbi og jeg står og ser på det. Shit. Finnes det en høyere mening i alt? Jeg tar ikke bilde. Ingen kommer til å tro meg uansett.

RØDGRØNN BLÅ-BLÅMANDAG

(Publisert i kronikken Elvelangs i Dagsavisen Fremtiden 12. september 2017)

 

I forkant av dette valget tok jeg hele fem (5!) valgomater på internett. Resultatene ble sånn omtrent det samme hver gang. Men bare på én av disse fikk jeg et spørsmål jeg skulle svare på fra 1 «helt uenig» til 7 «helt enig». Jeg grunnet over det i nesten to måneder:

«Folk bør arbeide hardt for å komme seg opp og frem ved egen innsats uten å regne med hjelp fra andre»

Jeg satte 3. For selv om jo, ja, burde man ikke hjelpe hverandre og sånne ting? så var jeg jo forsåvidt enig i at jo, man bør arbeide hardt, og den greia der.

Faktisk rørte dette spørsmålet ved selve kjernen i mitt syn på hele det politiske system og samfunnet. Det er ubalansert: Flertall og mindretall og rødt og blått og høyre og venstre og «på vippen» og «skjevfordeling». På den ene siden har man de blåøyde og idealistiske altruistene; på den andre siden kjølig usentimental realisme og individets rett foran fellesskapet.

For det var her jeg sto i forkant av valget, i min venstre-het (ikke partiet Venstre, som jeg forøvrig mener er et tøysete navn og folk som i meget stor grad bør vurdere et navnebytte): Var det kanskje sant, dét høyresidefolk kan antyde, at venstreside-røde romantikere som meg selv manglet et såkalt realistisk syn på verden?

Når dette jeg nå skriver på går i trykken, vet man (i hvert fall sånn omtrentlig) hvordan Stortingsvalget 2017 har gått.

For cirka ett år siden våknet jeg til et valgsjokk, da den rare kombinasjon av underdog og eiendomsmogul Donald Trump ble valgt til USAs president.

Hvorfor var det sjokkerende? Jo, presidentvalgets rystende avgrunn mellom hva jeg trodde kom til å skje – at Hillary ledet klart og kom til å ro det i land – og hva som faktisk skjedde. Hva som var og hadde vært virkeligheten hele tida, kræsjlandet inn i mitt barnlige glassmalerivindu av verden.

Både som forfatter og kunstinteressert, samt litteratur- og TV-serieentusiast er jeg naturligvis interessert i hvordan fiksjon og virkelighet hører sammen. Ikke på grunn av litteraturen, men på grunn av verden: Vi lever i en tid hvor det som det er viktigere å være en god forteller enn en briljant forsker. Hvor det som er sant, ikke alltid – faktisk svært sjelden – er det samme som hva vi blir fortalt. Dette er en grunnproblemstilling politisk sett, i mine øyne: Vi velger ikke nødvendigvis den som har rett, men den som overbeviser oss best.

Denne innsikten fikk jeg ironisk nok fra HBO Nordic, fra TV-serien The Jinx (2015). Dette er en dokumentarserie på fire episoder om hvordan en uhyre rik psykopat med ødipuskompleks fra en av New Yorks eiendomsmogulfamilier slipper unna rettsstaten fordi han er rik og mektig. (Og det er ikke Trump, det er altså flere av dem. NB! Spoilers følger:)

Vi er i en rettsal i sørstatene. Denne mannen, Robert Durst, har skutt og drept og partert (!) en mann, dumpet liket i havet og løyet om det etterpå. Advokatene hans får han dømt uskyldig og frifunnet. De greier å overbevise juryen om at mannen parterte et lik i selvforsvar!

Det jeg skjønte av denne serien (som i seg selv også var nettopp en fortelling) var at disse advokatene først og fremst var historiefortellere, sykt dyktige sådan, som skapte sin egen virkelighet ved å dreie på ord.

Og det er her spørsmålet fra valgomaten kommer inn. Det som plager meg med det overnevnte spørsmålet, er ikke hvorvidt man bør jobbe hardt. Det er den siste delen av spørsmålet. At man «ikke burde regne med hjelp fra andre.»

For hvis man er uenig i det, og mener at folk ikke bør stå alene og ikke motta hjelp fra andre, er man urealistisk?

Kanskje, hvis vi betrakter oss selv i lys av samfunnet slik det er innrettet. Helt åpenbart nei, ikke i det hele tatt, hvis man ser «realistisk» på hva det innebærer å være menneske.

For ingen klarer seg vel uten hjelp fra andre? Verden er hard, men én ting er sikkert, at man aldri er alene om nettopp dét. Vi er kanskje ensomme, men aldri isolerte. Faktisk er det helt motsatt: Vi er fullstendig avhengige av hverandre og lever i samhørighet med alt rundt oss.

Vi mennesker er totalt hjelpesløse og må takle omgivelsene sammen. Sånn er det!

Sånn er det. Vi blir født hjelpesløse, og vi er hjelpesløse når vi blir gamle og dør. Vi trenger hjelp hele tida. Hvorfor skulle vi stått alene uten å få hjelp i livet, i mellomtida? Ingen på jorda, ikke engang Trump eller Dalai Lama – og kanskje minst av alle dem – kan takle omgivelsene alene. Det er et dypt, dypt urealistisk syn på verden.

Vi innretter samfunnet på en slik måte at de helt grunnleggende menneskelige faktorer ikke lenger synes realistiske, fordi de bryter med det realismen i samfunnet vi har konstruert. For eksempel ble De Grønne (som forsåvidt også bør bytte navn!) kalt «urealistiske» av Høyre og Arbeiderpartiet i valgkampen når de mente at man bør fase ut olja. Og det med rette, for vi behøver jo penger, vi trenger biler – sånn er det! Samfunnet er innretta slik og noe annet er urealistisk. Men samtidig er det egentlig også høyst (og kanskje mer!) reellt at økt oljeforbruk nå og i framtida kan og vil føre til katastrofe.

Men det kan jo hende jeg bare forteller meg selv disse tingene. Eller vrir og vender på ord, jeg som alle andre. Uansett hvordan valget går.

Gatepoesikube, skisse/kladd:

«ANDRE SI DET»

 

Side B og D (*Tekst lasercutta i cortenstål*):

«SELV OM DU IKKE KLARER Å FORKLARE ELLER SI HØYT ELLER FINNE DET RIKTIGE ORDET/ ER DET IKKE HVA DU HAR Å SI SOM BETYR NOE, MEN AT DU SIER NOE»

 

Side A (*Tekst under luker/vippefelt*):

JEG MENER INGENTING VIKTIG
ORDENE ER SIGGRØYK UTEN BUNN
HVER SETNING BARE UOVERSIKTLIG
BOBLEPLAST INNI EN KONFLIKTSKY
HELIUMSTEMMER I LUFTA ENESTE MUNN

 

Side C (*Tekst under luker/vippefelt*):

DET JEG SIER VIL BARE AT
ALTSÅ TING BLIR PÅ EN MÅTE
ALLTID ORD MEN NEI KANSKJE IKKE DU
NOE AV DETTE STÅR LIKSOM HER
HELT BORT FRA ALT SKULLE
ØNSKE VI SKJØNTE HVERANDRE TOTALT


Høyde på hver luke: 15 cm
ca. 5 cm bokstaver

 

Under finnes et opptak med den første ordentlige konserten med prosjektet Bendik Baksaas + Fredrik Høyer på Riksteatret 6. september 2017.

Dette var også første gang vi viste fram noe som helst fra den snart ett halvt år inn-i-det og kontinuerlige prosessen med poesi- og musikkprosjektet Hortensia. Lenge sia, i en offentlig setting. Og det var bare andre gang at jeg, Bendik og Daniel Mahal, dataprogrammerer og visualsartist, hadde en gig sammen.

Både diktet og visuals var datagenerert.

Det var litt «sjis», som man sier i Drammen («sjis» = lett angst, sterk nervøsitet), men det gikk kjempefint! Mini-konserten var nemlig ikke bare første gang vi viste frem noe fra Hortensia. Lenge sia. Opptredenen var også første gang i hele min karriere som poet jeg opptrådde nesten uten å si noe som helst. Første gang jeg brukte Ableton Live for å fremføre tekst.

Hortensia. Lenge sia er et kunstprosjekt og et litterært prosjekt, hvor poesi datagenereres av et program vi har skrevet. Først skriver jeg masse tekst, hvor målet er over én million ord. Deretter fôrer vi det inn i programmet. På den måten, ved hjelp av algoritmer, lærer vi programmet å skrive. Dette er noe vi holder på å utvikle, en kontinuerlig kunsterisk prosess som inneholder både tekst og musikk og programutvikling.

Diktet vi fremførte, «1999», er basert på et datasett bestående av 60.000 ord med stream-of-conciousness jeg har skrevet på i et halvt år, nå. Per nå tror jeg ikke vi har nok input – seksti tusen ord er ikke så veldig mye i denne sammenhengen, bare litt mer enn en liten roman, kanskje – til at den ikke får ut tekst hvor det er høy feilmargin og jeg måtte redigere en god del. Men språket som kommer ut som output blir per nå veldig artig, nesten norrønt-aktig i uttrykket. Dét synes jeg er veldig fint, og uventa, siden det er skrevet på en så hypermoderne måte.

Dette var altså den første smakebiten fra prosjektet, fremført på et arrangement på Riksteateret i regi av Kulturtanken. Etterpå var vi slitne og supergira på å jobbe videre med dette. Diktet kan du lese under.

 

(Utdrag fra generert tekst 2.9.2017 med datasett per 60.000 ord)

I 1999

syklet vi nedover Gamle Kongevei
jeg kjend sommerlykt, hørt sykkeldekklyden
himmelfarga gul

det vara
bare i et øyeblikk
men det virka som
alt gikk i sunn-stykker mens

jeg leika med hvordan man ikke hørte sykkelvinden rett fram til sia, du veit den i øret mitt når du snur på hue
i leve
klys utforglede
i fartsretninga

vi sykla i
andeflokk
og det var som alle pixlr i lydbilder ikke hadde dritt med hverandre å gjørra
alle tider i
et punkt
når skilt og biler blokker årstider
i går, går,
gikk meg forbi

I 1999,

når saltvannet brakk fjorden bak skogen og kirken.
når vi sykler nedover Gamle Kongevei
Jeg blyr helt ikke med å skjønke.
Og du,
jeg ikke ikke du hadde jeg?
Hvorfor jeg prøve. Sammen i mot
den parkerte bilen blomsterbutikken vi styrte rakt på
når Bendik Knudsen Øy sykla jeg satt bakpå
uten å bry meg om at bakbremsen funka
idet hele tatt
lukka øya hørte sykkelvinden
i det det
hørte
ble fortalt
eller
hvordan alt

Jeg tro den måte på eller vi går jeg måta den og bare en undertid som brorfor aten den knilom. En fråklighet av barster ennhele endeeset ville ødenbakt. Den er annen lover, eller grust.

Jeg rødt
var, eller ikke i turens den i Blim på,
men du husker jeg,
slik bare innes i Drammen.
Det vært
meg.
Jeg kunne dens hjert.
Jeg lys seide og vinten bå hans ikke var idellen mine litt over, men det er en kjærlige. Jeg stord, uterfor, solom: og hvem å andre som fannjord, Borgfert rett.

I 1999,

sier utennett, som jeg skal måtørm fremdeles og sett enn av den min aldfinestyske, og jeg vil frykten å Freups, rundideen grunna sperpen der.

I ambulansen mista jeg synet litt
var midlertidig blind

For jeg gende dremmes,
stemmen hennes
ingen som han seksom en ennå huske gata ville verden søkk at det skjære hellemeter

Det er livet
sykkelulykke
eller jeg oppel i til, og jeg vil
trærer bare ettertidmin seg med fra ava til å være i mens;

har du glemt?

I 1999,

når vi sykler nedover Gamle Kongevei
jeg sitter bakpå bagasjebrett
asfalten sklir

Så finnes som en evier venneskere, eventing. Vi skjer. Disen, solskinnet, nedover jegene.
Hjertepet.

For det jeg får ut, det jeg har sett,
det innes helt til det vender meg ut.
Oslofjorden,
kyststein i Horten,

Jeg stolte på det.

For det er liksom

alltid det samme?

At jeg bare sier og gjør samme greia?
Bare gjentar meg sjøl
og repeterer liksom

alltid det samme

At jeg går rundt på Grønland i Oslo
i samme døgnrytme, liksom:
forsover meg hver morra!
fordi jeg setter alarmen på telefonen på altfor tidlig hver kveld

også våkner jeg opp og slumrer i sånne niminutters sykluser, vet du, jeg snoozer så lenge at
jeg ennå kan høre for
meg telefonen når jeg står i dusjen etterpå og ser på varmtvannet renne og liksom simulerer senga

på akkurat samme måte hver dag
hele tida, gjør
det samme:
kverner kaffebønner, mekker müsligrøt med chia-frø og mandelmelk,

sette tallerken i oppvaskkummen;
handle litt

alltid det samme

så er det tomt på bysykkelstativet, da.
Når jeg går ut.
Og når jeg kommer hjem, så er det fullt.
Og cruiser rundt i etter ledig lås
hver dag,
i samme sirkelen;
så drar jeg på spinning! På tirsdagene, spinningtime!
og prøver å sykle fra musikken.
Hver tredje måned eller noe,
begynner igjen og slutter på gruppetreningen man hele tiden kutter ut, og alle i gruppa egentlig bare rullerer å slutte på fordi hele gruppa føler seg i dårlig form og fremmedgjort og utenfor,
og kommer hjem og ser på HBO, på serier på mac’en min,

i samme blanke transen,
ser Sopranos om igjen, liksom! Det er sånn seks sesonger,
sitter på ræva gjennom flere sesonger enn Astrid Anker Hansen.

Alltid det samme

ikke sant,
går rundt og plukker bær
på blåbærturen i skogen vi er
på kanskje én eller to ganger i sesongen
tar 60 Tonsenhagen-bussen ut til Årvoll der.
Og hver gang, bare: Man,
dette er jo helt konge, jo!
Jeg slapper så jævlig av, jeg nå, dette er jo meditasjon! Og sier samme tinga:
«Vi er jo aldri i kontakt med moder Jord og marka lenger!»
«Fra nå av skal jeg dra ut i skauen i hvert fall to-tre ganger i uka,

åh, det er så deilig å komme seg vekk fra byens stress
og forbrukssamfunnet»;
og på bussen hjem så googler jeg Fjällräven-turbukser og og Norrøna og Arc’teryx
sjekker ut hva som finnes av skikkelig tur- og friluftsgreier på XXL
for hvis jeg skal bli anti-materialist, er det viktig å investere i litt økologisk, litt kvalitet,
ikke sant,
og går innom Harvest for å bli inspirert i dette eventuelle livsstilsbyttet, kanskje innrede og kle meg i sånn resirkulert-, jeg veit ikke, organisk gjenbruks- estetikk –
og søker på «best
i test
tekniske
fjellstøvler
og hiking-utstyr;
sitter på nettbutikker, ønsker meg ny lommekniv og fleece-vest og flerbruksbestikk og primus-stormkjøkken og den plastikkanna til å samle vann i bekken…
Og hver gang så tenker jeg
at det er jo

alltid de samme

tankene? Alltid de samme

orda?

 

 

(Om konserten til Dr. Kay & His Interstellar Tone Scientists, lørdag 19.08.2017)

REVOLUSJONEN KOMMER IKKE TIL Å STREAMES PÅ SOSIALE MEDIER

Du kommer ikke til å være hjemme, bror

og søster,
ikke på hytta –
du kommer ikke til å i et ledig øyeblikk
glemme at du er opptatt,
ikke
flikke opp, scrolle ned og/eller stikke av
kjapt for å måtte ta en telefon

Du kommer ikke til å få et push-varsel fra VG-appen eller NRK,
for Revolusjonen kommer ikke til å bli dekket
av noen!

Du kommer til å nøle
og tro den er galskap, først –
ikke skjønne

Ingen Arabisk eller pan-asiatisk vår eller høst kommer til å bli lagret, bokmerket eller tagge personer i din omgangskrets

Du kommer ikke til å få tilgang til updates i én måned dersom du betaler 1 krone
Ikke to venner eller navn du kjenner igjen
sammen med en annen du ikke har sett siden videregående
kommer til å nevnes på toppen av innlegget som får deg til å brenne i enighetens flamme

Ingenting vil bli mer synlig for deg
eller andre
hvis revolusjons-annonsen blir sponset i en plan du kan kjøpe
Du kommer ikke til å trenge
enda en datapakke til 79 spenn denne måneden
Ingen revolusjon kommer til å bli anbefalt for akkurat *deg*,
den kommer ikke til å være i oppløsning
nok for en iPhone-skjerm

Du kommer ikke engang til å vurdere
om du vil joine
DET BARE SKJER:

Revolusjonen
kommer ikke til å ha retningslinjer for personvern eller vite om dine interesser,
kjenne igjen fjeset ditt –

Du kommer ikke til å ha et sympatifilter med Revolusjonens flagg lett tilgjengelig klargjort for deg
over profilbildet
Revolusjonen kommer ikke til å starte med at du blir forklart verden på en kortfattet måte
i form av oversiktlige grafer;
lættis katter;
hvordan lite reflekterte og smågale venstre-liberals blir intervjuet på gata
hvis du er logaritmisk regnet ut til å være innenfor en viss sannsynlighetsområde for sånne politiske preferanser,
vise muren i Mexico
eller la siden "College Humor" lære deg om kapitalismens hemmelige og egoistiske mekanismer forklart med undertekst i store bokstaver

Revolusjonen kommer ikke til å være en dritt sexy,
bror og søster,
Selv om dansen vil veilede deg
Ingen kan forklare deg Revolusjonen

eller lære deg om dens health benefits
Ingen kommer til å anbefale eller invitere deg

Du kommer til å stå, reise deg i understanding
og simultan-oversette
Synge Jordmorens sang

Revolusjonen
Kommer ikke til å kjempes fram
eller bli fight'a

Revolusjonen
kommer ikke til å bli delt, like'a eller *likt* eller "hjertet" eller trist-fjeset, vote'a ned eller kommentert –

Revolusjonen kommer ikke til å bli vist på en treminutters video som loader
en ny revolusjon
umiddelbart etter den første
eller hvis du ikke rakk å trykke "avbryt" eller ble avbrutt av reklame for f.eks. Findus du ikke Ad-block'a vekk

Revolusjonens sanne ansikt kommer ikke til å godkjennes av Facebook

Den kommer til å sees

Revolusjonen kommer ikke til å spres
Du kommer ikke til å måtte vente
på grunn av HBO Nordic eller Netflix eller Get eller NextGenTel

Ingen vil stemt ned
Ingen sanger eller Marseillaiser eller Internasjonaler kommer til å synges på Norske Talenters YouTube-kanal

DU KOMMER TIL Å BYTTE FREKVENS
OG LYTTE SPENT TIL URGAMLE GÅTER
blåse såpebobler

Og til slutt forstå
i form av elektriske låter
hvordan kroppen er i en yogapositur
som heter "akkurat nå" og *navnet ditt* på sanskrit-indisk
åpner seg;

hvordan de helbredende vingene til evige Isis folder en varm dundyne over DEG
på stadig nye måter

Revolusjonen kommer ikke til å bli streamet!

Revolusjonen kommer til å være umulig å fornekte
rett opp og ned real-time
high def
hyper live-feed
direkte, NÅ
faen meg VR-brille i HD med jævla 3D-briller tredd utenpå EKTE

Revolusjonen kommer ikke til å bli TV-sendt eller spres ut med noen algoritme,
ikke på fibernettet til noen,
den skjer her.
Den skjer LIVE –

Revolusjonen kommer til å skje i HJERTET

(Om konserten til The Jacob Collier Trio 18.08.2017)

I 7/8-takt

deler en røyk
på trappa utenfor P-huset
Sola treffer hardt på den nedlagte videosjappa

Mm-mm-mm-mmm…

så sikker som en drøm
er ikke alltid hva den synes

Du kunne vært min venn
Kom og kyss meg her, igjen

Jeg holder notene
du skrev, og veit du begravde alle sommerfuglene

i natt, i natt,
i natt

(om konserten til Eyolf Dale Wolf Valley 17.08.2017)

SAMSPILL

Flokken

beveger seg gjennom Nordmarka over frossent terreng, blekktjern
en skrinn furuskau, lyng
rognebærrøde landeveier. Over fugletrekket

dit gråsisiken bygger redet
utover Haukåsen, Finnskogen og taigaen utenfor med

ti tusen øyne. Ti ganger så mange fingre, som et landskap av hattifnatter

søker ensomheten sammen.

Alle uten de andre er ingen
gjennom Gjertvasstind, Eyolf Dale

Fellesskapet –
Uten dere hadde jeg bare vært et jordbrunt, lappeforma
potensiale.

(Om konserten til Juniper Tree, 15. august 2017)

Vi skulle på Juniper Tree

meldte de flom, etterpå, sa noen og
så etter du hadde gått forbi

De sto under en sånn uttrekkbar
regnbalkongparaply (?)
provisorisk tak
markise
eller hva det heter
noen utesteder har

Mens regn-
akvadukter rant nedover vår vei

og folka sendte fra røde glow worms de monkey fucka
blå siggspøkelser
som ikke oppløste seg

Og du sa
et eller annet
Mens jeg stirra opp
i natta,
blod i avføring-svart
Jeg ikke hørte –

Bare,
"la meg være alene"/
Bær meg inn på badet
kast meg ut av badet
Ta meg tilbake igjen to uker etterpå:
*Faen meg svøp meg i verdensrommets silke*
Så kan vi kjøpe Ben & Jerry's-is på 7-Eleven
resten av livet
Og trøste oss med at det blei som det blei

Den kvelden vi skulle på Juniper Tree, jeg, vi
trilla hjem (i regnet) for å ikke få bot av politiet/ for å sykle uten lys

Stirra opp på illuminerte vannstriper foran himmelbakgrunnen
uten ending
Skulle på jobb i morra/
Skulle på Juniper Tree/
sjekka iPhone'n for en melding,
og det var små
regndråpeforstørrelsesglass
på 23.39

Vi,
som bare søker ly
i vår egen idioti

(Om konserten til Master Oogway, 14. august 2017)

THE CONCERT KOĀN

Hvor går lyden når den forsvinner?! spurte munken Huijiao sin lærer Zhaozhou før denne gav ham en fik i trynet og ble sint og skjente «hvor er du nå?» og den unge munken Huijiao som måtte rødme så til siden og stilte igjen et nytt spørsmål om tiden har tiden i seg selv opphøyet Buddha-natur mester spurte Huijiao før Zhaozhou grisefiket ham i øret på samme vis med bambusrøret spurte tilbake «Kan hegren flakse eller skrike uten lyd?» og bhikkuen Huijiao begynte nesten å grine før han med ett kunne høre sin familie i landsbyen nedi dalføret og fra milevis unna gong fra Qianqian-tempelet og utenfor der igjen rødlangurene og solbjørnene og eviggrønn-magnoliaen bevege seg nåletreet og industrien over buldringen av klodens dreining rundt egen akse gjennom myriader av verdener hørte dette bandet nå dimensjoner og eksistensplan uten naturlover kunne Huijiao tydelig høre Saturns måner og navnløse soler hvite dverger planeter gå under hele århundrer gå i oppløsning og bli atomer danne nye konstellasjoner alt i saksofonens toner og tre glass øl idet de skåler Oslo og New Yorks bylarm og Mosuls øde sletteflater flammene rundt Thích Quang Đuc i lotusstilling i Saigons gater nikke til beaten i en sang av denne lyden idet kontrabassen slipper drønner og atombomben glipper i superposisjoner zorder trommeslag som ormer sammen i snøkrystallformer samtidig i kontinuum av space-time fremtidfortid fra før av i et Eternal Now gripe pureste hvite dharma ut fra fuzzpedalen og gitarhalsen til en kar som sa han het Håvard tar hånda gjennom håret og strømmer infinite teachings av talløs betydning brødrebounce idet hypnosebassisten bånder nyfødt klarhet sjukt klar kan se trommisen så sinnsykt inn-i-det at folk trodde han kom til å sovne hele rommet viber caps locket fast inn i two-spirited transe hørte Huijiao alt dette på en gang og at alt skjedde på likt helt sykt øyeblikk hvor samfunnet klikket og saxmunnstykket gikk i stykker og musikken utbasunerte bare ever-loving all-compassionate kindness og den altomfattende lyden trancenderte big mind fra spillehånda i et kosmisk mudra samtidig leste dikt før han med ett var tilbake i Xingwang og hånda med kjærlighet enda en gang fiket til munken Huijiao ganske stygt i det 13de århundre så det dundret på nytt seriøst lød noe ordentlig lo mesteren av ham og gliste sorry! og da mens Zhaozhou klukket av latter oppnådde Huijiao satori.

HYMNE TIL DE SOM DANSER ALENE

Tusen takk
til deg, du vakre oppreiste
høyreiste i et hav av sittende, campingstol-
bakoverlente, du
ruvende i utfoldelse kronblad på gressletten, den første
til å si at denne kvelden, dere, står skrevet
i Biens & bestøvingens tegn

Takk
til deg, Alenedanser,
du som lar deg gripe og bevege
du som er den første til å sniffe euforien i den svale sommervinden, den eneste
til å lovprise usynlige regnbuer i skumringen
full som faen
av lengsel og ynde og sexyness
når andungene i koi-dammen som leter etter sandwich-is-smuler på land er de eneste til å stå på to ben
svaier du allerede fra side til side
& synger med på sangen, lydløst:

Jeg vil leve livet som kunst

Thank you,
takk, du bevegelsens urkraft,
for at du bader i det bronsefargete lyset
du Terpsichore, Dansens muse
mens rotter piler over grusen, måker seilflyr i sirkler over oss & rekognoserer,
trommer går i bakken
Jeg er betatt av omrisset av deg
der du danser som et primtall, henført
til den ensomme inspirasjon, den som ingen rundt deg ennå kan kjenne,
mens mørket
omfavner skulderen din
som en elsker

for hva er vel et kor uten Deg, vår skjønne
Alenedanser,
som uten et sekunds ettertanke
tar på deg en krigshelts ansvar på allsang!

Vær så snill å ikke stoppe musikken!

idet artisten erigerer opp på klaveret,
spør Har dere det bra?

Ja
for faen,
ser du ikke, hvordan
jeg står her alene & synger på deg?

Jeg hyller din overjordisk
respektløse holdning til Janteloven
du, som etter å ha blitt litt flirt av
insisterer på å befinne deg kun i musikken
får med deg resten av flere og flere av publikum,
helt til den siste etternøler kommer seg på beina og skjønner
At han her artisten er så sykt fin
At vi flyr på en motorsykkel sammen
At stjerneskuddene aldri har sittet løsere på himmelen
enn nå,
At vi alle elsker solskinn
& du begynner å beine som en gal til scenen
etterfulgt av vakter
blir kastet ut
og kommer tilbake igjen etter et kvarter med en svart sikkert bøffa jakke

Av hele mitt hjerte må jeg takke deg,
yndige Alenedanser,
du Sirene, du rene
gledesmakt, mens folka hopper i takt
nattens Helena av Troja,
spilledåsens fyllaprimaballerina
som av ren lyst trekker opp deg selv –

i kveld er Verdens Øye
tilsløret av magi,

& vi ser deg
i hverandre, i mobilers lanterneglitter
at du smiler
synger trestemt i kor
og lar et oooooooooooooo bli poesi

You're the best thing

& før natta hviler,
gir dine siste joule og kilowattimer
i ett (1) hyl hyler

Vi er alle lagd av jord og kjærlighet og energi

Å drømme er én linje, ei lang og krøllete, sammenhengende linje som bare begynner et sted, et tilfeldig sted, rolig først, avventende, fattet og rasjonelt, rett og linjært, er å drømme, nesten kjedelig, ordinært, nesten, først, men som snart driver egne veier, ikke bort, den blir her, linja, men går, går nedover, kanskje bort, littegrann – som å senke seg ned i en akvariumtank uten vann, uten å tenke, sånn er det å drømme, å bli jaget av hundre hunder, ei tann som plutselig mangler, nødlandinger med et Boing-fly, mellom trær, vindstille, i en innsjø på fjellet, og jeg er i en hytte, et annet sted, nå – høre, nei, lytte på de samspilte Ooooh! og åndedragene i rommet som skaper en fønvind mens linja vrir seg videre, er å drømme, seriøst flyte i det tomme før all katarsis i universet og rommet i én clean knock-out lydbølge rett i trynet – og du er helt uforberedt når den følelsen setter inn – som syr alle løse tanker i tette sting sammen i én ting, og det er uforståelig, kanskje meningsløst, men du skjønner det, «– sånn er det å drømme», sier ansiktet, liksom Trollmannen fra Oz som på et merkelig vis samtidig er faren din også, på en måte, en rød nervetråd i et speil i en Rubriks kube inni en gåte det vokser engsoleier utifra og åpner verden til turister og bysykler i uendelige åkre etterpå i opplyst regn og stiger opp fra bladspirene som gylne askeskyer, sier Party people, your dreams have now been fulfilled, og setter munnstykket til leppene og ber alle Tie still, så vil vi høre at hele drømmen, hele VERDEN, er ei sammenhengende linje, at som en skalert linje som backes av en overdimensjonert Albert Åberg, er det å drømme, før linja går opp, oppover, opp og opp og opp og opp, som å måtte rømme stadion ut av taket og bli presset til døde mot et gjerde, opp i en fjern og annen atmosfære, helt opp, til spenninga er så bæd at jeg sverger du kan sitte på knærne og seriøst lade mobilen bare ved å holde den opp i været, sånn er det, før vi går ut i byen og kveldslufta og lever mens denne fyren trakterer tilfeldighetenes spill med faen meg bare never, en lyd som blir laget i 40 graders feber, som om Redman redder livet ditt ved å donere én lunge, sier Whatever, slapp av, vi er evig unge, hypnostiserer seg selv med sin egen tunge, før bassoloen cutter inn, sånn er det, akkurat sånn er det å drømme, sier linja, at drømmen er ei linje som forsetter i årevis og i eoner og i bare noen minutter, i ei (sammenhengende, lang) solo, Oslo-solo som går og går og går og bare fortsetter og fortsetter, selv om – og selv etter – den slutter.

Bussen kommer.

Puster ut, senker seg. På bakken skipper et tørt blad. En knust plastkopp av gjennomsiktig plastikk; et foster av en fugleunge uten egg som ser gummiaktig ut, men er for liten til å være en leke. En sigg tæret av regnet og sola og kulda og fuktighet og av å ligge på bakken for lenge, så lenge at nå er bare bomullen er igjen, sprengt ut av papiret, som om en siggsky og en tampong ble parret og avlet til en skitten dott; en lilla hårstrikk; sigg igjen, satan så mye sigg her, overalt; papir, bare; grussteiner; en tannpirker; et pølsepapir i vinden, flykter samme vei som bladet, trodde ikke sånne fantes lenger, pølsepapir fra en pølsekiosk, mer flatstampa enn krølla. En ødelagt nøkkelring; grå plastikkflekker fra 80-tallet i tyggistættiser på asfalten; enda et filter igjen (bedre bevart, rund guloransje hvitprikkete fluesopp cone, denna gangen, nylig røyka); enda en porsjonsnus; og enda en, i en ekkel og uttørka dam, bare en flekk eller mørk farge i gjørme; væske, kanskje regnvann; tyggispapir med svakt metallskimmer; en kvist.

Ny buss kommer. Rød vegg. Gule blinklys på. Surrete motor.

Høstvintersommer og biler og buss skogen i horisonten helt usaklig høyt oppe, over taket på skolen, bare spiret helt på toppen piercer den gråblå himmelen som ikke har bestemt seg ennå for hva slags dag det skal bli. Vinden er iskald. Jeg sitter med tårer i øynene og noe ligger på veien og ser ut som et dyr. Men det kan like gjerne være en ødelagt eksospotte, vridd rundt av rust. Denne gata er trillebaggenes gate – dikke-dikk, dikke-dikk, dikke-dikk – måkene flyr over den, lyden gata høres ut som. Bare folk som alltid skal dra et annet sted, bor her. Og jeg er kanskje en av dem. En halvnomade. Når man først ser etter en bil, venter på noen, så ser alle biler ut som den bilen man venter på. Skoene mine har ikke lisser, som om jeg har lagt en slags sykkellås på beina mine, et omvendt lodd, som for å ikke stikke av. Aldri flykte. Vinden sier ifra om at jeg er inne på noe. Det finnes nok flere varebiler enn vanlige. Og flere boblejakker enn ullfrakker. Jeg liker ikke utovernavler. Det er rart hvor mye våren og høsten likner på hverandre, men i grunnen rarere at ingen egentlig noen gang påpeker at det er sånn, som om vi alle sammen liksom har blitt enige om å insistere på at våren og høsten ikke hører sammen og er topp og bunn og bunn og topp på hver sin side av en syklus.