ELEGI OVER AVICII

Vi kjørte leiebilen
for da mora til han som satt foran hadde hørt at han skulle kjøre sin – bilen som da lovlig sett må ha vært hennes – at han skulle ha tre personer baki den,
så begynt hun å le.

Jeg hadde ikke konfigurert bluetooth-connection eller fikset Lightning-lader og ingen hadde AUX-kabel
så da måtte det eventuelt ha blitt noe skoglandevei P3-aktig radio,
men den dabben var så sprakete at den hørtes ut som et døende kråke fanget i et eller annet hemmelig FM-nett dem hadde glemt å slå av
så da var det like greit å bare høre skurringa fra veien, den rue asfalten
og grusen dem ikke hadde feid.

Det var begynt å komme knopper på trærne
og folk i baksetet snakket om pollen

noen sa at han ene elektronikafyren er funnet død
ikke Kygo, men han andre.

Han «Wake Me Up When It’s All Over».

…døde i Oman, sa noen om han, hvor da, sa en annen – Oman, sa han første – Oman? Ja, det eneste landet på O, rett etter Norge.

Hvordan?
Nei, det visste vi ikke.

Hvis jeg kikket opp på skyene så de svarte elektriske ledning-kablene fra stolpe til stolpe foran dem ut som lange u’er; lydbølger dratt ut i det uendelige; furutrærne gjorde sånn at sola bak grenene fikk en slags strobe-light-aktig epileptisk effekt

helt til vi kom fram til fjorden.

og da lo han ene karen i baksetet.
Bare av synet.
For det var så fint.
Vi stoppet i solnedgangen på en rak strekning mens to ender lå uti og måkene sto på skjæret, kanskje en eller to tok en runde i rundt i blåværet fra tid til annen for å patruljere etter krabber og døde fisk;
alt så nesten fake ut, uvirkelig, nesten, som en fjordkulisse til en Ivo Caprino-inspirert indiemusikkvideo-animasjon –

altså,
jeg vet da faen.

Hver gang en bil passerte oss på 80-veien
i grøfta der vi sto blinka inn til siden
ble vi springfjærgynga
fram og tilbake som en billigmadrass eller når det vaker i en båt, som en liten pram på vannet når dyre yachter lager bølger.
Jeg satt og tenkte på om

Richter skala noensinne er helt på 0
eller om vi hele tiden opplever små minijordskjelv, helt normale rystelser
vi ikke merker;

fordi vi er blitt så vant til det;
at det vi tror er «rolig» bare er kontinuerlige, usynlige desimaltall av bråk –

hvor stille det egentlig kan bli.

Hvor gammel ble han? spurte jeg.
28.
Bare ett år fra 27!
sa noen,
du vet den 27-årsklubben –

med Jim Morrison og Janis Joplin.

Og vi blinket oss ut og kjørte videre, snakket om andre ting, om halslinser og blåbær med sjokoladetrekk de hadde kjøpt på Shell,
og jeg så ut på fjordgapet i stedet,

for sånn går livet videre
i digresjoner:

for sånn
blir alt som før:
for våren er ikke en ny begynnelse:
for døden er bare en markør