Høstvintersommer og biler og buss skogen i horisonten helt usaklig høyt oppe, over taket på skolen, bare spiret helt på toppen piercer den gråblå himmelen som ikke har bestemt seg ennå for hva slags dag det skal bli. Vinden er iskald. Jeg sitter med tårer i øynene og noe ligger på veien og ser ut som et dyr. Men det kan like gjerne være en ødelagt eksospotte, vridd rundt av rust. Denne gata er trillebaggenes gate – dikke-dikk, dikke-dikk, dikke-dikk – måkene flyr over den, lyden gata høres ut som. Bare folk som alltid skal dra et annet sted, bor her. Og jeg er kanskje en av dem. En halvnomade. Når man først ser etter en bil, venter på noen, så ser alle biler ut som den bilen man venter på. Skoene mine har ikke lisser, som om jeg har lagt en slags sykkellås på beina mine, et omvendt lodd, som for å ikke stikke av. Aldri flykte. Vinden sier ifra om at jeg er inne på noe. Det finnes nok flere varebiler enn vanlige. Og flere boblejakker enn ullfrakker. Jeg liker ikke utovernavler. Det er rart hvor mye våren og høsten likner på hverandre, men i grunnen rarere at ingen egentlig noen gang påpeker at det er sånn, som om vi alle sammen liksom har blitt enige om å insistere på at våren og høsten ikke hører sammen og er topp og bunn og bunn og topp på hver sin side av en syklus.