«ORD, TALL. LYS»
Tekst for scene skrevet av elever ved Bjerke videregående skole til skoleforestillinga «Rødt, hvitt og vårt». Teksten(e) ble skrevet på skrivekurs med Fredrik Høyer, som har satt sammen teksten.
Skuespiller A:
Jeg husker ikke mye fra barndommen min. Jeg husker å se meg i speilet og innse at jeg ikke ser ut som elevene i klassen. At jeg ikke ser ut som mine egne søsken. Søstera mi har lys hud. Lysere hud og store lyse krøller som når ned til hennes skuldre. Hun er en rose.
Skuespiller B:
Kvelden er mørk og noen synes den er skummel. Noen liker kvelden andre liker den ikke. På kvelden er det vanskelig å se hverandre i mørket, men det er vel bra for de som ikke liker å bli sett. Å bli sett er det ikke alle som liker noen liker ikke dette i det hel tatt. Andre liker det godt. Det er bare sånn vi er. Vi er veldig forskjellige. Om kvelden er det ofte skummelt for noen å gå ut. Det er noe foreldrene våre vil aller helst at vi skal unngå. For på kvelden kan det virke som at det er ingen regler. Og man er tryggest.
Skuespiller C:
Jeg ble født i Vennesla. Det er en liten kommune i Kristiansand. 10 000 innbyggere. 9 999 norske familier. En kurdisk familie. Da jeg gikk på barnehage var jeg den eneste med mørkt hår. Var en halvveis afro. Alle var blonde. Alle sammen. Jeg lå aldri merke til dette. Det gjorde ikke de andre barna heller. Til en av barna kom borti meg og elsker at jeg hadde krøllete hår. Jeg hadde aldri tenkt på at krøllete hår var pent. Siden alle hadde rett hår, men i det øyeblikket var jeg stolt over mitt mørke krøllete hår.
Skuespiller A:
Det er mange som bruker ordet «Abd» fra arabisk til å beskrive mennesker med mørkere hud. Da jeg var 5 hørte jeg broren min kalle meg det for første gang. Som om jeg ikke var en av dem. De var så vakre alle sammen. De var roser. Hele familien min. Ordet ble gjentatt om og om igjen. Familien min var roser. Jeg var ugress. Ikke velkommen.
Skuespiller D:
Jeg blir ikke sett. I hvert fall ikke om nettene. Helt usynlig er jeg. Jeg føler egentlig jeg vil legge meg i snøen og skrike «se på meg» og «her er jeg», men det nytter ikke. Idet jeg ikke får puste hører jeg en vond setning som gjentas i hodet mitt. Like ord, samme setning, gang på gang. Seks ord.
Skuespiller C:
I nabolaget var det 9 barn med en annen bakgrunn og kun en nordmann. Jeg prøvde å bli venn med de fra en annen bakgrunn. Jeg var for norsk for dem. Gikk til nordmannen. Var ikke norsk nok. Ville i det minste passe inn i en gruppe systemet har lagt satt i landet. Så i det øyeblikket. Forandret jeg dialekten min. I det øyeblikket. Rettet jeg håret mitt.
Skuespiller D:
Da jeg var 5 min unna huset, var de like bak meg. Da jeg hørte stillheten ble jeg redd fordi det ble for stille. Da jeg snudde meg, så jeg 3 armer svinge rett mot meg og jeg faller. De begynner å slå og begynner å få meg ned i bakken.
Skuespiller A:
Jeg lærte hva ordet egentlig betyde. «Abd». Det betyr «slave» på arabisk. Min hudfarge og mitt hår gjør meg ikke mer enn det. En slave. Slave til normene deres. Rosene blomstrer hver dag. Annerledes. Uvelkommen. Uønsket. Jeg er ikke som dem. Jeg vil aldri bli en rose. Jeg vil aldri passe inn i hagen. Jeg er ugress i deres rosehage.
Skuespiller B:
Kvelden er lang. Og mørk. Mystisk. Men den gir også litt lys. Noen lager vi. Som stolper. Noen er allerede der. Som stjerner. Stjerner. Noen sier at stjerner er vår i mørket. Eller at det er tomt. Men om kvelden, når natta kommer, bryr jeg meg ikke. Folk kan tro det de tror.