På plassen med halvkuleblomsterfontena utafor Nationaltheatret står den Pikachu’en som av og til står midt på plassen og driver og danser til en slags japansk eller koreansk tyggisanime-pop som spilles av på en gammel kassettspiller. Første gang jeg så det trodde jeg at det var en kunstperformance, bare på grunn av det morbide og vulgære i hele greia, for på plakaten bak pengepungen og den dansende, gule monstersvære tivolibamsemannen i kostymedrakten som danser med tegneseriefingrene hevet i glede, står det at sønnen hans i hjemlandet er dødssyk av kreft og trenger hjelp til å skaffe livsviktige medisiner. Om det er sant, finnes det ikke noe tristere i hele Universet og alle Multivers gjennom alle tider. Men i dag skjer det noe mer, noe annet. For i bakgrunnen av k-popen pleier det å ligge et musikalsk underlag i form av sigøynerjazzstorbandet med sax og trompet og den kontrabassen som har gule gjennomsiktige plaststrenger, med en helt rått overraskende bra lyd. I dag sitter de på den sedvanlige plassen utenfor t-banen i østgående retning. De spiller Michael. All I wanna say is that they don’t really care about us. Jeg lurer på om trompetisten mener noe med det? Men det er verken Pikachu eller jazzromfolkbandgutta som er grunnen til det yrende folkelivet på plassen, der Røde Kors-selgere pleier å stå, eller en annen ideell organisasjon. Det er de kinesiske aktivistene som melder om overgrep fra kinesiske myndigheter i form av tvungen organdonasjon. Jeg ser an og planlegger ruta mi gjennom plassen, ser meg ut den slalåmløypa som sannsynligvis vil gi meg minst bryderi og bother. Den ene kineseren, ei veldig pen jente, ser meg og gir meg en pamflett. Jeg tar den, rekker ikke å pønske ut en måte å ikke ta den imot. Mens jeg prøver å se ut som jeg ikke kommer til å kaste den med en gang i tilfelle hun ser etter meg, ikke at jeg skal det, men i tilfelle hun skulle tro det, for jeg tar pamfletten i farta og mumler bare noe idet jeg går forbi henne, bretter heftet i to og legger den i bukselomma. Kanskje jeg leser den etterpå. Så går jeg for å kjøpe sushi. Vegetar. En gang så jeg ei lita jente som sto og så på den Pikachuen og ikke turte å gå bort for å gi penger. Jeg fikk den sære følelsen av kjærlighet og varm omtanke blandet med sterk skam og sorg som jeg får når jeg ser noen komme med total og uforbeholden uskyld og ektehet i verden. Som den gangen de gamle folka, de pensjonistene, gikk bort til skranken på McDonalds og takket for maten. Jeg ble skrekkslagen og fylt med den samme ømheten som om Jesus selv helte flytende lys i hjertet mitt. For her satt jeg og hadde dette distanserte og selvhatende forholdet til maten jeg spiste: Jeg så på maten som dritt og spiste den som dritt, hatet meg selv for å spise dritt, selv om jeg elsket drittmat. Så kom disse og var så fine, disse skikkelige og gamle menneskene, rett og slett viste meg hvor tåpelig og syntetisk jeg selv var, helt ned til røttene av min eksistens på jorda. Litt sånn var det med denne lille jenta med briller. Jeg elsket henne og hatet meg selv samtidig: hun greide å se fargene og lyset i Pokémon-drakta. Jeg så bare et nøye utplukka sett med lysegrå fordommer. Verden er større, tenkte jeg, den er stadig mer, alltid mer, alltid i det blivende og mer og mer enn det idet jeg tror jeg har begrepet det og den. Større enn den tanken også; selv den var bare famling, for verden var alltid enda mer enn dét også. Mens jeg satte over spenn på nettbanken på mobilen, for Master’n var maxa og Visa-kortet var mista, bestemte jeg meg for å derfor lese pamfletten mens jeg ventet. Det sto at en religiøs gruppe som het Falun Gong (eller noe), som visstnok var en gruppe mediterende buddhist-aktige folk, systematisk ble og blir forfulgt i Kina. Ikke bare forfulgt, men internert i camps og drept for organene sine. Fy faen, tenkte jeg, hvis bare litt av dette var sant, var det helt drøyt. For det var min første innskytelse, som det alltid er, skepsis. Hvis det ikke passer inn med mitt verdensbilde, tviler jeg på det som ljug. Kilden her var jo tross alt folk som delte ut shit på gata. Men hva hvis det var sant? Hva hvis verden var sånn, at vi lever i en virkelighet hvor sannheten blir konstant undertrykt? Det slo meg plutselig at sjansen for at vi levde i en verden av ljug, statistisk sett måtte være høyere enn sjansen for at vi levde i en verden som var nogenlunde sann og stemte overens med hva jeg trodde om den. Verden var alltid større. Også større enn fortellinga mi om den. Jeg kjøpte ekstra soya, kosta 10 spenn. Det irriterte meg litt, for dama bak kassa kommenterte liksom noe kort om at jeg ville ha mer soyasaus, liksom «ja, du liker soya? Digger soyaen din?», som om hun var en slags topptrent sushi-mesterkokk fra Hokkaido rett fra seks år på sushilinja best i kullet sitt, når både jeg og hun visste så sjukt godt at hun var vietnamesisk og at sushien hun laget i beste fall var overprisa og at dette uansett var vegetar, ris og plain sesamfrø og avokado, akkurat som om jeg var en slags nordisk huleboer som ikke forsto hennes sushikunst og liksom burde og skulle egentlig nyte avokadoens og den revne gulrotas subtile smaksnyanser uten å dynke den i soya, som jo nordmenn gjør. Jeg angret på at jeg ikke hadde lagt igjen pamfletten med organdonasjon-innhøsting i Kina. Jeg hadde vurdert det, nemlig. Men i tilfelle de ikke var vietnamesiske, men kinesere, noe jeg imidlertid fant usannsynlig, ville jeg ikke offende dem ved å legge igjen anti-kinesisk propaganda som takk for maten. Jeg går istedet forbi Rådhusplassen, og tenker på hvilken vei verden går, som er mye av de samme tankene jeg tenkte i hele fjor; på den kunstinstallasjonen med doene borti her, like ved Stortinget. Det er tre av dem, en hvit, en rød og en blå, og på dem står det «liberté», «egalité» og «fraternité». Er meninga med dette verket å kommentere at vi hele tiden pisser på disse verdiene? Faen, den franske revolusjonens farger er jo fargene i vårt flagg. Og idet jeg tenker den tanken, i samme øyeblikk, ser jeg tre ballonger fly oppover fra bakkeplan på Karl Johan. Et raskt blikk: Forsikringsselskapet If deler tilfeldigvis ut røde og hvite og blå ballonger akkurat nå, i dag, her, og akkurat nå, når jeg tenker tanken og står her og ser denne veien, løsner det tre stykker, én i hver farge, en rød og hvit og blå ballong som en dråpe fra hver farge i flagget og troen på opplysningestanken og menneskerettighetene fra en ballongbukett eller fra noens hånd, flyr oppover. Jeg stanser og ser på. Det er symbolsk, bare nå. Så skjer det guddommelige: Ballongene, som tydeligvis henger sammen i en tråd, flyr oppover og oppover og oppover mot bygningen hvor Hanske-Hallén har butikk på hjørnet. På toppen av bygningen er en hvit flaggstang. Og der hekter de seg, ballongene. På toppen av flaggstanga også, der flagget skulle ha vært. De klovner seg rundt gulltuppen og blir hengende der, mens folk rundt meg frekventerer forbi og jeg står og ser på det. Shit. Finnes det en høyere mening i alt? Jeg tar ikke bilde. Ingen kommer til å tro meg uansett.