Bussen kommer.

Puster ut, senker seg. På bakken skipper et tørt blad. En knust plastkopp av gjennomsiktig plastikk; et foster av en fugleunge uten egg som ser gummiaktig ut, men er for liten til å være en leke. En sigg tæret av regnet og sola og kulda og fuktighet og av å ligge på bakken for lenge, så lenge at nå er bare bomullen er igjen, sprengt ut av papiret, som om en siggsky og en tampong ble parret og avlet til en skitten dott; en lilla hårstrikk; sigg igjen, satan så mye sigg her, overalt; papir, bare; grussteiner; en tannpirker; et pølsepapir i vinden, flykter samme vei som bladet, trodde ikke sånne fantes lenger, pølsepapir fra en pølsekiosk, mer flatstampa enn krølla. En ødelagt nøkkelring; grå plastikkflekker fra 80-tallet i tyggistættiser på asfalten; enda et filter igjen (bedre bevart, rund guloransje hvitprikkete fluesopp cone, denna gangen, nylig røyka); enda en porsjonsnus; og enda en, i en ekkel og uttørka dam, bare en flekk eller mørk farge i gjørme; væske, kanskje regnvann; tyggispapir med svakt metallskimmer; en kvist.

Ny buss kommer. Rød vegg. Gule blinklys på. Surrete motor.