Å drømme er én linje, ei lang og krøllete, sammenhengende linje som bare begynner et sted, et tilfeldig sted, rolig først, avventende, fattet og rasjonelt, rett og linjært, er å drømme, nesten kjedelig, ordinært, nesten, først, men som snart driver egne veier, ikke bort, den blir her, linja, men går, går nedover, kanskje bort, littegrann – som å senke seg ned i en akvariumtank uten vann, uten å tenke, sånn er det å drømme, å bli jaget av hundre hunder, ei tann som plutselig mangler, nødlandinger med et Boing-fly, mellom trær, vindstille, i en innsjø på fjellet, og jeg er i en hytte, et annet sted, nå – høre, nei, lytte på de samspilte Ooooh! og åndedragene i rommet som skaper en fønvind mens linja vrir seg videre, er å drømme, seriøst flyte i det tomme før all katarsis i universet og rommet i én clean knock-out lydbølge rett i trynet – og du er helt uforberedt når den følelsen setter inn – som syr alle løse tanker i tette sting sammen i én ting, og det er uforståelig, kanskje meningsløst, men du skjønner det, «– sånn er det å drømme», sier ansiktet, liksom Trollmannen fra Oz som på et merkelig vis samtidig er faren din også, på en måte, en rød nervetråd i et speil i en Rubriks kube inni en gåte det vokser engsoleier utifra og åpner verden til turister og bysykler i uendelige åkre etterpå i opplyst regn og stiger opp fra bladspirene som gylne askeskyer, sier Party people, your dreams have now been fulfilled, og setter munnstykket til leppene og ber alle Tie still, så vil vi høre at hele drømmen, hele VERDEN, er ei sammenhengende linje, at som en skalert linje som backes av en overdimensjonert Albert Åberg, er det å drømme, før linja går opp, oppover, opp og opp og opp og opp, som å måtte rømme stadion ut av taket og bli presset til døde mot et gjerde, opp i en fjern og annen atmosfære, helt opp, til spenninga er så bæd at jeg sverger du kan sitte på knærne og seriøst lade mobilen bare ved å holde den opp i været, sånn er det, før vi går ut i byen og kveldslufta og lever mens denne fyren trakterer tilfeldighetenes spill med faen meg bare never, en lyd som blir laget i 40 graders feber, som om Redman redder livet ditt ved å donere én lunge, sier Whatever, slapp av, vi er evig unge, hypnostiserer seg selv med sin egen tunge, før bassoloen cutter inn, sånn er det, akkurat sånn er det å drømme, sier linja, at drømmen er ei linje som forsetter i årevis og i eoner og i bare noen minutter, i ei (sammenhengende, lang) solo, Oslo-solo som går og går og går og bare fortsetter og fortsetter, selv om – og selv etter – den slutter.